Det legges opp til at helsebyråkrater kan definere faktisk og rettslig grunnlag for pandemitiltak. Herunder frihetsberøvelse, uten Stortingets innblanding. Denne glidningen må stoppe.
Av advokat Jørgen Heier
Frihetsberøvelse og byråkraters makt: Helse- og omsorgsdepartementet sendte 3.2.2023 på høring et forslag om blant annet å etablere permanent hjemmel i smittevernloven for «Kongen» til å gi forskrifter om isolasjon og karantene. Slik lyder mitt høringssvar:
Strider mot Grunloven
Forslaget strider mot Grunnlovens ordlyd så vel som de forfatnings- og menneskerettighetsprinsipper denne bygger på. Dessuten er forslaget unødvendig som tillegg til de hjemler smittevernloven allerede gir. Notatets forsøk på å begrunne forslaget ut ifra et påstått praktisk behov ved å veie menneskerettigheter opp mot hverandre virker ikke overbevisende.
Byråkrater kan få permanent, egenhendig makt
I motsetning til formuleringen «Kongen i statsråd», medfører formuleringen «Kongen» at den myndighet som gis kan delegeres. I praksis til departementet. Utarbeidelse av forskrifter innebærer utarbeidelse av generelle regler av lovs rang; isolasjon og karantene er frihetsberøvelse – intet mindre. Forslaget legger følgelig opp til at byråkrater skal gis permanent, egenhendig lovgivningskompetanse med hensyn til det mest tyngende av inngrep overfor borgerne.
-Annonse-
Forslaget må videre ses i sammenheng med den trinnvise sementeringen som pågår i smittevernloven for øvrig om de siste års tiltakshjemler. Disse skulle egentlig være midlertidige. Samt arbeidet som pågår i WHO i å styrke dennes utøvende rolle i pandemihåndtering. Blant annet gjennom styrking av strukturer for at WHO skal kunne koordinere nasjonale, utøvende helsemyndigheter direkte.
De siste årene har vi høstet nye erfaringer med byråkrater i tilnærmet fri utfoldelse.
I sum legges det nå gradvis opp til en situasjon der internasjonale og nasjonale helsebyråkrater ved neste korsveg på egenhånd kan definere både faktisk og rettslig grunnlag for pandemitiltak. Herunder frihetsberøvelse, helt uten Stortingets innblanding. Denne glidningen må stoppe.
De siste årene har vi høstet nye erfaringer med byråkrater i tilnærmet fri utfoldelse. Man snublet allerede på hoppkanten ved at «de mest inngripende tiltak Norge har hatt i fredstid» ble saksbehandlet på postit-lapper på bakrommet i departement/direktorat og ikke i statsråd. Stadig mer synes det å kunne diskuteres hvorvidt «meteren», munnbind, nedstenginger og restriksjoner for bevegelse og samvær var vitenskapelig begrunnet. Eller egentlig virket mot spredning av koronaviruset, les: Hvorvidt de grunnleggende, rettslige vilkårene for innføring av disse tiltakene var oppfylt i henhold til smittevernloven § 1-5.
Da WHO erklært apekopper å være “akutt helsekrise”
Vi opplevde med undring at WHOs generalsekretær erklærte apekopper å være «a Public Health Emergency of International Concern» uten støtte fra egen ekspertkomité. Og at FHI gikk inn for å erklære apekopper få være en «allmennfarlig smittsom sykdom». Til tross for at FHIs egen begrunnelse er vanskelig forenelig med de rettslige vilkårene for dette i henhold til smittevernloven § 1-3.
Vi har lært at byråkrater, om enn aldri så velmenende, ikke bør gis ubegrenset spillerom.
Vi har således lært at byråkrater, om enn aldri så velmenende, ikke bør gis ubegrenset spillerom. Denne lærdommen er imidlertid ikke ny. Maktfordelingsprinsippet ble formulert av Charles Montesquieu på 1700-tallet, og ligger til grunn for delingen i Grunnloven mellom den utøvende (kapittel B), lovgivende (kapittel C) og dømmende makt (kapittel D).
Smittevenloven åpner for tvang
Smittevernlovens kapittel 5 gir hjemmel og vilkår for konkret begrunnede enkeltvedtak om tvang overfor den som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. I tråd med både rettssikkerhetsprinsipper og nevnte maktfordelingsprinsipp, er slike vedtak gjenstand for domstolskontroll, jf. lovens § 5-9. Enda viktigere er at den eksisterende bestemmelsen i smittevernloven § 7-12 gir nettopp «Kongen» en permanent forskriftshjemmel som dekker det behovet lovforslaget tilsynelatende skal fylle: de tilfeller det ikke er tid til å involvere Stortinget i vedtakelsen av de nødvendige tiltak i en gitt situasjon.
Dagens løsning bør opprettholdes
Høringsnotatet nevner bestemmelsen pliktskyldigst, men unnlater å utforske hvorfor denne i tilfelle ikke er bra nok allerede. Den sentrale, praktiske forskjellen mellom smittevernloven § 7-12 og forslaget til ny § 4-3a, er at den eksisterende bestemmelsen i § 7-12 forutsetter rapportering til og etterfølgende kontroll fra Stortinget. Forslaget til ny § 4-3a kan således synes å bygge på et bekvemmelighetshensyn som ikke bør tillegges for mye vekt. I tråd med ovennevnte maktfordelingsprinsipp er det all grunn til å opprettholde dagens løsning med det samspillet mellom den utøvende og lovgivende makt som smittevernloven § 7-12 legger opp til.
Legalitetsprinsippet er grunnleggende i enhver demokratisk rettsstat.
Legalitetsprinsippet er grunnleggende i enhver demokratisk rettsstat. Prinsippet kommer til uttrykk i generell form i Grunnloven § 113: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». For frihetsberøvelse, som ligger i selve kjernen av legalitetsprinsippets område, kommer dette særskilt til uttrykk i Grunnloven § 94. Av en eller annen grunn er den ikke eksplisitt nevnt i høringsnotatet.
Folkets skal ha makt i alvorlige spørsmål, som frihetsberøvelse
Dette må ses i sammenheng med en annet sentralt prinsipp i demokratiet som kommer til uttrykk i Grunnloven § 49: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Det er i prinsippet borgerne selv, gjennom sine valgte representanter på Stortinget – den lovgivende makt – som skal fastsette bestemmelser om noe så viktig som frihetsberøvelse. Dette skal ikke overlates til ikke-valgte, ansiktsløse byråkrater i departementer og direktorater, og langt mindre til generalsekretærer i overnasjonale organisasjoner.
Spørsmålet om frihetsberøvelse skal ikke overlates til ikke-valgte, ansiktsløse byråkrater. Langt mindre til generalsekretærer i overnasjonale organisasjoner.
Stortinget har gitt helsebyråkratene betydelig spillerom de siste årene. Grensen må imidlertid settes ved lovgivning om frihetsberøvelse. Det er på tide at folket utøver den lovgivende makt gjennom Stortinget over smittevernstaten – og ikke omvendt.
Siste fra Hemali
Ukens byttetips: Bytt fra margarin til smør, for Vita hjertego`er neppe så god for hjertet…
Smartmålere HRV, hvor smarte er de? – Den naturlige rytmen er smartere, mener Hemalis terapeut.
Kardiolog Aseem Malhotra kommer til Norge igjen: – Da faren min døde, begynte jeg å studere vaksinene nærmere.
