– Angelica(10) skal bli frisk med mat som medisin!

Når barn får kreft, prøver legene å skåne foreldrene. Men mamma Ekaterina ville ikke skånes, hun ville vite: Kunne vi gjort noe annerledes?

Ekaterinas mann ringer. Det er 20.11.2017
– Angelica (6) har hjernesvulst, stor som en appelsin. Neuroblastoma grad IV, skulle det vise seg.
Burde vi oppsøkt lege tidligere? Spørsmålet smerter, men mamma Ekaterina Tarakanova (39) vil vite.
– Nei, det har ingen betydning, sier legene. Men de opererer umiddelbart.

Ekaterina aner en holdning om å beskytte dem mot skyldfølelse. Hun vil vite:
– Hvorfor har Angelica fått kreft? Tilfeldig? Uflaks? Genetisk? Næringsmangler?
– Nei, kost har ingenting å si, sier legene.

Tåler behandlingen godt

Ekaterina tviler: Sviktet vi? Hvor, i så fall?
– Dette er ikke deres skyld, sier legene.
Slik unnlater foreldre å ta ansvar for endring, tenker Ektaterina.
– Ikke les på nettet, det er så mye useriøst der, råder legene. Men hun fordyper seg i studier, erfaringer, videoer, bøker… I dag takker Ekaterina den kunnskapen for at Angelica har klart seg godt. Tross to store operasjoner, cellegift, stråling og «vedlikeholdsprotokoll». Den unge kroppen er herjet tvers igjennom.
– De færreste tåler slik behandling så godt som Angelica. Hun fulgte hele protokollen, uten infeksjoner, sonde, forkjølelser eller andre bivirkninger. Av strålingen sa legene at Angelicas vekst vil hemmes. Men hun har vokst, og sprengt statistikken.

-Annonse-

Tiltak for å støtte og styrke

Ekaterina er fra Russland, hun er ikke vant til å stole på helsemyndighetene.
– Foreldrene mine går aldri til legen. I Russland må du ha råd til lege og medisiner. Vi lærer om kjerringråd og mat som medisin, jeg er oppvokst med at vi selv må ta ansvar. Derfor var det naturlig å søke kunnskap om hva vi kunne gjøre for Angelica.
I tårer, redsel og raseri finner mamma strategi: På sykehuset gjør de sin jobb, her hjemme gjør jeg min: å styrke og rense den lille kroppen mellom dosene av gift. Nok næring, mineraler og vitaminer til å støtte organismen generelt og leveren spesielt. Alt for at Angelica skal klare seg best mulig gjennom den røffe behandlingen. Én setning på cancertutor blir sittende: Pass på de friske cellene!

Første symptomer

Ekaterina er nå i permisjon. Sommeren 2017 jobbet hun som ingeniør i Aker Solutions. Angelica skulle begynne på skolen, lillebror var tre år. Så den morgenen da Angelica skal løfte glasset sitt. Hvorfor skjelver hennes venstre hånd? Hun er sikkert bare trøtt, tenker Ekaterina.

Gjennom høsten har Angelica uklare symptomer, bør de oppsøke lege? Men Ekaterina har ikke god erfaring med leger. Virkelig redd blir de først når datteren ikke klarer å løpe, hun drar venstre fot etter seg, venstre arm henger rart. Få dager senere er Ekaterinas mann med datteren på sykehuset for MR. Ekaterina holder på å legge lillebror når han ringer:
– Angelica har hjernesvulst, stor som en appelsin.

Som en forferdelig drøm

– Den verste dagen i livet, som en forferdelig drøm. Dette er slutten, tenkte jeg. Men i etterkant har jeg innsett at det også var en begynnelse.
Ekaterina går for endring og klar retning: Vi gjør jobben hjemme, legene gjør jobben på sykehuset. Vi nyter øyeblikkene, vi lever nå, som om dette er vår siste tid med Angelica. Legene skisserer sannsynlige bivirkninger av behandlingen:

Infeksjoner og sår, særlig i munnen
Sår i tarmen
Kvalme
Lav energi mm.

Angelica (10) har klart seg bra gjennom den røffe kreftbehandlingen. Mamma mener det skyldes gode tiltak.

Gi henne saftis når hun mangler energi, råder ernæringsfysiologen på Rikshospitalet

– Hva kan vi gjøre for at hun skal lide mindre?
Legene sier at det finnes en salve for å dempe infeksjon, og smertestillende. Blir det ille, kan hun få morfin. Om hun slutter å spise, kan hun få sonde med intravenøs mat.
– Gi henne saftis når hun mangler energi, råder ernæringsfysiologen på Rikshospitalet.
– Da gikk vi, sier Ekaterina.

Hun spør legene om tilskuddet spirulina, som hun har lest om.
– Svaret kom en måned senere: «Vi har ikke forskning som viser effekt…» Siden spurte jeg dem ikke mer.
I ettertid mener Ekaterina at livsstil kan ha påvirket utviklingen av datterens sykdom.
– Jeg tror at ting kunne vært annerledes. Men “alle” barn spiser pølser og godteri full av e-stoffer. Der var lett å leve som de andre. Nå spurte jeg meg selv hva vi kunne gjøre for at kreften aldri skulle komme tilbake. Vi kunne ikke leve som før.

– Stoler ikke på leger som ikke forstår kroppens byggeklosser

Ekaterina forstår ikke systemets treghet i å implementere kunnskap om ernæringsmedisin og andre kompletterende tiltak.
– Jeg kan ikke stole på leger som ikke forstår betydningen av kroppens grunnleggende byggeklosser. Jeg har spurt om de vil vite hva vi gjør ettersom Angelica klarer seg så bra.
– Joda, men vi har uansett ikke forskning på det, lyder svaret.

Vi kunne ikke leve som før

To år er gått siden Angelica fikk siste dose cellegift. Svulsten er borte, men tiåringen har fortsatt helse og styrke å ta igjen etter de tøffe påkjenningene. Ekaterina er sikker på at hennes kunnskap og tiltak har vært avgjørende for datteren. Hun vil ikke skånes, eller slippe ansvar. Hun vil gjøre alt som kan styrke, uten å skade.
– God livsstil har blitt vårt livs prosjekt.