– Jeg føler meg akkurat 51 år, om ikke eldre.

– Så hvorfor og for hvem skal jeg da ha behov for å uttrykke at jeg føler meg yngre enn jeg faktisk er?

Av Henriette Lien

Alder: Henriette Lien fylte nylig 51 år. I den forbindelse skrev hun dette på Instagram:

Ett åt eldre. Helt greit, for jeg føler meg ikke dag over 38. Bullshit! Jeg føler meg akkurat 51 år, om ikke eldre. Jeg føler jeg har levd i hundre år. Jeg føler jeg har opplevd ubeskrivelig mye. Jeg har vært så mange steder, møtt så mange mennesker, jobbet med så mye forskjellig. Vært gjennom så mange faser.

Det er lett å bite seg fast i og trøste seg med fraser som «alder er bare et tall». Nei, det er ikke det.

Så hvorfor og for hvem skal jeg da ha behov for å uttrykke at jeg føler meg yngre enn det jeg faktisk er? Hvilke signaler gir jeg da? Hvordan kan det på noen måte være positivt? Hvorfor forminske livserfaringen min til fordel for et tall? Er det fordi hvis jeg faktisk føler meg 51 år, da er jeg gammal og grå? Da er jeg ferdig? Kjedelig? Umoderne? Uattraktiv? På vei ned?

-Annonse-

Denne dama er ikke på vei ned

Jeg kan forsikre deg om at det er ingenting ved denne dama her som er på vei ned.
Og når det gjelder uattraktiv, så kommer vel det an på hva man legger til grunn for at et menneske er attraktivt. Det er lett å bite seg fast i og trøste seg med fraser som «alder er bare et tall». Nei, det er ikke det.

Alder gir livserfaring

Det er lengden jeg har vært privilegert til å få sanke livserfaring, opplevelser, relasjoner, vennskap, nytelse, sorg og medmenneskelighet her på jorda. Det er viktig dyrebar tid. Men det forteller ingenting annet om hvem jeg er, hvilken retning jeg er på vei, om jeg danser på bordet, synger i dusjen eller hva slags menneske jeg er.

For hva vil det si å føle seg som et tall og hvorfor er det i det hele tatt vesentlig ?

Jeg føler meg som er menneske som er på vei!

Leste du intervjuet med Henriette fra oktober? Det er blant hemalis mest leste artikler. Her et utdrag:

Henriette har ikke kjæreste. Men mangler ingen.
– Det beste i livet?
– At jeg er meg. Det er den jeg er på innsiden som avgjør handlingene mine. Først da kan jeg tiltrekkes andre mennesker ut ifra rikdom, ikke ut ifra mangel. Om jeg «manglet» en kjæreste, så skulle han fylle den plassen. Når vi tiltrekkes hverandre ut ifra rikdom, slipper vi redselen for å bli forlatt. Ingen kan forlate deg om du er fylt av deg selv.

«Du møter ham snart», sier folk.
– Slik impliserer de at først da blir livet bra, da kan du hvile, men inntil det må du være på jakt.
– Hvordan har du kommet til slike svar og indre rikdom?
– Det har tatt meg sånn cirka femti år, ler hun.
– Jeg har mine erfaringer med brudd og traumer. Og spørsmål: Hvorfor gjør jeg ting som jeg vet gjør vondt? De samme sirkler og mekanismer.
Henriette måtte «hele» seg selv.

– Først da kunne jeg bryte mønstrene.
– For eksempel?
– Menn jeg valgte, tanker jeg tenkte.
– Hva slags menn var det?
– To typer: De som trengte meg, det ga meg en slags følelse av verdi, at jeg betød noe i deres mangel. Og de som ikke trengte meg, som jeg måtte pese for å få, om jeg fikk dem ville det bekrefte at jeg er noe.

Les hele intervjuet med Henriette.