Lege: – Jeg reagerte med alvorlig fysisk sykdom

mann i trettiårene med mørkt hår smiler mot kamera, nøytral, grå bakgrunn

Hendelsene som startet for få år siden, fikk meg til å miste troen på menneskeheten og vitenskapen.

Av lege Nils R. Fosse. Først publisert på hans Facebookprofil. Foto: Silje Vik

Å ha faglige kunnskaper og se hvordan deler av samfunnet med mediene, myndighetene og vitenskapelige miljøer rotet seg stadig dypere inn i en slags kollektiv psykose, var i grenseland av hva min psyke taklet. Jeg reagerte med alvorlig fysisk sykdom som satte meg helt ut av spill en stund.

I begynnelsen engasjerte jeg meg, skrev innlegg på facebook, holdt appeller for å prøve “å vekke folk.”

-Annonse-

Havnet i ingenmannsland

Jeg følte snart at jeg havnet i et ingenmannsland. Jeg passet ikke inn i størstedelen av befolkningen, som jeg opplevde enten villig eller motvillig gikk i takt til det som fremstår som et hegeliansk dialekt.

Jeg følte meg heller aldri hjemme i konspirasjonsmiljøene, de som kaller seg for våkne og raljerer mot problemene. Mange poster fremdeles om eliten som kontrollerer oss og vil oss vondt, og hvordan vi må slåss mot denne eliten.

Det underliggende budskapet er ofte at alt egentlig er tapt, men vi går ikke ned uten en kamp.

Ikke automatisk et godt menneske om du mener å ha sett en “sannhet”

Denne kampen virker for mange å være utelukkende mot noe utenfor dem selv. Det virker som om mange mener at dersom man har skjønt at noe er i ubalanse og deler sin oppfatning av “sannheten” med flest mulig, så er man automatisk et godt menneske og ikke en del av problemet.

“Om bare alle andre hadde vært like våkne og godhjertede som meg selv så hadde vi hatt en bedre verden”.

Jeg opplever absolutt at noe er riv ruskende galt med verden og den retning den tilsynelatende går i. Å fokusere på hva som er galt, anser jeg imidlertid som svært lite konstruktivt. Det blir som en analogi om å sitte ombord på Titanic: Å finstudere og analysere isfjellet og hva som skjer når skipet treffer det. Fremfor å se på hva som kan gjøres for å unngå katastrofen.

Men hva om hele mannskapet, ikke minst navigatørene, er blinde og nekter for at det finnes noe isfjell, eller hevder at skipet er det tryggeste? At det ikke spiller noen rolle om det treffer en isklump på mangfoldige tonn, for skroget tåler det?

Isåfall er det vel på tide å komme seg i livbåtene og sette en annen kurs og ta sjansen på det ukjente havet. I alle fall diskutere løsninger med andre som ser isfjellet.

Jeg har vært motløs og fortvilet

Jeg erkjenner at jeg selv har levd i en slags nihilistisk tåke de siste par årene. En tilstand av motløshet og fortvilelse av manglende håp. Tilsynelatende er fremtiden låst i et dystert scenario, godt illustrert i kjente bøker fra første del av 1900-tallet, eller i filmer som The Demolition Man.

Jeg ser nå at den mørke tankegangen, mangelen på håp, er den enkle utveien. Man vet fra psykologien at mange mennesker velger å være i forhold som føles drenerende, ja kanskje til og med partneren driver med psykisk eller fysisk vold. Eller i en jobb som suger livskraften ut av dem. Dette anser jeg også gjelder i det store bildet for mennesker.

Den feige utveien

Det kan være enklere å stå i det forferdelige kjente enn å begi seg til det ukjente. Den feige utveien, som jeg i stor grad ubevisst selv har inntatt de siste par år, er “Håpet er egentlig ute for denne verden, så det er ikke noe poeng i å virkelig dedikere seg til noe”.

Jeg har tatt meg selv i å desperat lete etter en løsning på min fortvilelse utenfor meg selv.

Individuelt og kollektivt begynner det nå å bli på tide å innser at løsningen ikke først og fremst kommer utenfra, men innenfra. Jeg sitter nå på dag fire av en vannfaste, noe som er svært krevende for psyken min etter mye usunn mat.

Samtidig som jeg har hodepine og er småkvalm, har jeg stukket hodet opp av tåken og kjenner lysglimt av håp mot ansiktet.

Håp om at jeg faktisk kan ta ansvar for eget liv og vite at jeg gjør mitt til å skape “den vakrere verden som vårt hjerte vet er mulig”. Som Charles Eisenstein så briljant uttrykker det i boken sin.

Samtidig virker det som en ny trend at mennesker jeg beundrer stort, som Jordan Peterson og Aubrey Marcus, har kommet til samme konklusjon. Nemlig at vi trenger å bruke vår kreativitet til å skape noe helt nytt. Et alternativ til den retningen verden har nå.

Kanskje er det virkelig store strømninger i den menneskelige bevissthet jeg har begynt å kjenne på?

Begynne med seg selv ved å lytte innover

Jeg har kjent avmakt. Én enkelt person kan da umulig gjøre en forskjell? Det er nettopp denne tankegangen som ville ført til at vår verste frykt oppfylles.

Hvordan begynner man da? Med seg selv! Hva man trenger å gjøre, krever at man faktisk stopper opp og lytter innover. Det kan være:

  • å endre kosthold og livsstil
  • å begynne å meditere
  • å skjerme seg fra dommedagsprofetiene i mediene
  • å tilstrebe å virkelig elske livet
  • å virkelig ha mot til å lytte innover og våge å håpe og tro på en vakker fremtid
  • å søke kontakt med andre som tilstreber det samme

Ingen har sagt det er enkelt, men er det ikke det eneste som virkelig betyr noe? Maxi Jazz i Faithless beste låt Reverence oppsummerer det briljant:

“I keep lying and trying, denying the call from inside, ya can’t hide responsibility, so decide from today just how its gonna be.”

Når mennesket er separert fra andre og naturen

Et sitat av Gandalf gjorde meg oppmerksom på en vanlig og lumsk forvrengning av virkeligheten som understreker hovedproblemet nå: opplevelsen av at vi er separert fra andre mennesker og naturen.

Det er lett for at ens egen prosess blir selvsentrert, nærmest narsissistisk. Jeg står i fare for å gå i fellen selv.

Østlige tradisjoner fremmer non-dualisme, altså at vi alle er ett, samme bevissthet. Dette er dog ofte den vestlige tolkningen av læren. Viktig å ta med seg er at vi alle påvirker hverandre. Og trolig at vår eneste handling påvirker helheten. Å bry seg om andre mennesker, å være vennlig, “kindness” i det daglige kan ikke undervurderes.

Overskuddet til dette kommer gjerne fra håp, mot og et disiplinert arbeid med seg selv.

Det laveste nivå er å late som om alt er greit

Det laveste nivå for meg og de mennesker jeg resonnerer minst med, er å tilstreber å late som om alt er greit. At alt ordner seg uansett, alt er love and light så det er bare å sette seg ned og se på Netflix, spise pizza, drikke seg full hver helg og gjøre opp for alt med en yogatime.

En befolkning med en slik virkelighetsoppfatning er jo en tyranns våte drøm.

Ironisk nok er det mer bevisst å vandre i mørket i en oppfatning av at onde krefter har all kontroll. At alt er en konspirasjon for å ta fra oss alle våre friheter. Dette kan føre til mye ytre aktivisme fra frykt, spørsmålet er hvor effektiv den blir.

Det avanserte nivåer der jeg selv kommer til kort, er å ha begge tankene i hodet samtidig. Å se mørket, og samtidig lyset. Å møte egen skygge med total ærlighet og mot, og se den kollektive skyggen. Å dedikere seg til indre arbeid, men samtidig handle i det ytre og bidra til å gjøre verden bedre.

Forskjellen på det midtre nivået og det siste, er at aktivismen i sistnevnte kommer fra et annet sted. Fra en indre guiding.

Sukker og krystaller

Carl Jung, som forutså krisen vi står i nå, har en briljant analogi om bevissthet. Han beskriver en oppvåkning av menneskeheten som at en nesten mettet sukkerløsning får en utfelling av krystaller. Hvilket som helst neste sukkerkorn som tilsettes kan føre til utfelling og en synlig kjemisk prosess.

Kanskje er nettopp du eller jeg det neste sukkerkornet?


Les mer fra Hemali

Ukens byttetips: Nyrørt jordbærsyltetøy med lus
Faktasjekk: – Hva skiller en konspirasjonsteori fra virkeligheten?
Hemalipodden: – I kropp og sjel holdt Tine på den grusomme hemmeligheten i 35 år

– Annonse –

– Annonse –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *