Hemalipodden: – I en verden som normaliserer utbrenthet, våg å hvile

Mari Austvoll Gjengedal har to ganger kjent utbrenthet på kroppen. Hun levde et liv fullt av mening, men ingen balanse. Nå strekker hun seg etter et regenerativt liv.

Store deler av livet har Mari jobbet både hardt og mye. Istedenfor å lytte til sin indre stemme, fulgte hun oppskriften samfunnet ga for livet og fokuserte på ytre prestasjoner og flinkhet; flere utdannelser, travle jobber og storbyliv i Oslo. Bak seg har Mari en årrekke i miljøbevegelsen.

– Jeg har alltid vært engasjert i spørsmål knyttet til rettferdighet, miljø og klima og en sterk driv til å bidra til at verden blir mer rettferdig, at folk har det bra og tar vare på seg selv og planeten. Men da jeg jobbet for å gjøre verden bedre, var jeg ikke i særlig kontakt med seg selv. Jeg jobbet til tider døgnet rundt og hadde lite grenser. I takt med at jeg gjorde meg sjøl stadig mer travel og opptatt, kuttet jeg tilgangen til mine egne følelser og intuisjon. Jeg levde bare fra hodet i fullt sympatisk modus.

Regenerativt liv

Konsekvensen ble utbrenthet. Ikke bare en, men to ganger. Mari beskriver det som en tung, men lærerik prosess.

– Utfordringer har potensiale til å være kickstartere til endring!

-Annonse-

Og endringen kom. Mari begynte å strekke seg til et saktere og mer ekte liv. Sammen med kjæresten flyttet hun hjem til Vestlandet og kjøpte et gårdsbruk. Nå er de begge jordbrukere og er i ferd med å finne balansen. Skape det hun omtaler som et regenerativt liv.

– Det er et liv som gir mer enn det tar. Et liv som går med overskudd. Som produserer av seg selv, som er et økosystem med vitalitet, livskraft og fruktbarhet. Et liv vi kan bygge på uten at det tapper oss. Nøkkelordet er kontakt og påkoblethet, sier Mari.

Jeg savner at noen bare sier det rett ut: Vi må slutte å forbruke, kaste, reise -vi må tilbake til måteholdet.

Tilbake til måteholdet

Klimsaken ligger fremdeles Maris hjerte nært. Men hun mener debatten sporer av.

– Å spise mindre kjøtt fra dyr som har gått på beite, løser ikke klimakrisen. Å bygge vindmøller er heller ikke løsningen. “Grønn vekst” finnes ikke. Grønnvaskende propaganda er løgn.

Løsningen, mener Mari, ligger hos hver og en av oss. At vi radikalt endrer måten vi lever på.

– Vi har blitt så avkoblet fra oss selv og fra naturen at vi er villig til å overlate all vår kritiske tanke til disse menneskene som forteller oss det de vil vi skal tro. Vi må ta tilbake eierskap og ansvar selv og gjøre den endringen som trengs. Jeg savner at noen bare sier det rett ut: Vi må slutte å forbruke, kaste, reise -vi må tilbake til måteholdet. Ingen kommer og redder oss. Vi må redde oss selv, sammen.