Hvorfor jeg ikke lenger fagfellevurderer vitenskapelige artikler for private utgivere

Og det bør ikke du heller. Jakten etter vitenskap svikter mens forretningsmodellen blomstrer.

Av Peter Civáň. PhD fra French National Institute for Agriculture, Food, and Environment (INRAE) | INRAE · Génétique, Diversité et Ecophysiologie des Céréales (GDEC) Først publisert på Research Gate, januar 2024.
Oversatt og noe forkortet av Hemali Foto JESHOOTS.COM fra Unsplash

Private tidsskrift: Den nåværende modellen for vitenskapelig publisering gagner utgivernes forretningsinteresser, ikke vitenskapen. Systemet kan ikke repareres og må kollapse for å erstattes av et bedre.

Utgiverne utnytter en eksepsjonell forretningsmodell.
-Annonse-

Det siste tiåret har jeg ofte deltatt i prosesser med fagfellevurdering som frivillig. Som postdoktor ble jeg stadig spurt av min veileder om å gi mitt syn på manuskript, og han anerkjente mine bidrag. Dette, sammen med min gradvis voksende publikasjonsliste, gjorde at redaksjoner henvendte seg til meg med forespørsler om fagfellevurdering.
Jeg leser alltid hele manuskriptet, også supplerende, og jeg leser de avgjørende delene på nytt.

I starten var jeg særlig bekymret for uærlighet, ukjente interessekonflikter eller intellektuelt tyveri hos fagfellevurdereren. Derfor signerte jeg hver eneste rapport.

Utgiverne og tidsskrift utnytter en forretningsmodell

Faktum er at utgiverne utnytter en eksepsjonell forretningsmodell: Et vitenskapelig manuskript håndteres av en assisterende vitenskapelig redaktør, vanligvis ubetalt. Fagfellevurderingene gjøres av eksterne, også ubetalt. Selv med denne sparsomme rollen til utgiveren, betaler forfattere i overkant av 3 000 euro for å få sitt arbeid åpent tilgjengelig.

Jakten på vitenskap svikter mens forretningsmodellen blomstrer.

Forskernes ubetalte arbeid skyldes nok delvis en form for treghet – det har alltid fungert slik. Fagfellevurdering var en personlig ære, et spørsmål om plikt i jakten på vitenskap. Min personlige holdning hadde litt av det. Jeg tenkte også på andre mulige fordeler: Å være en anmelder er som å titte inn i samlebåndet til andre laboratorier. En mulighet til å lære og å bygge samfunnets omdømme. Det var også enn idealistisk forestilling om at jeg som kritisk anmelder kan forbedre den vitenskapelige tenkning.

Vurderinger uten vitenskapelige kvalifikasjoner

Etter 10 år med dette arbeidet er balansen av fordeler og ulemper blitt negativ, og jeg har noen meget negative erfaringer. Under en fagfellevurdering hadde jeg en sterk mistanke om at hele prosessen ble håndtert utelukkende av en teknisk assistent. En uten vitenskapelig kvalifikasjon i stedet for en vitenskapelig redaktør.

I fravær av tilsyn, vet vi ikke hvilken praksis som brukes av de stadig voksende og profittsultne tidsskriftene.

Jeg spurte redaksjonen hvem som hadde ansvaret for det aktuelle manuskriptet. Jeg fikk ikke noe svar, og sendte forespørselen på nytt. Stillhet. Hvis min mistanke er riktig, kan en slik omgåelse av vitenskapelige redaktører være vanlig og praksis for utgivere. Jeg trenger neppe å understreke hvor uetisk og skadelig dette kan være for vitenskapelig publisering. I fravær av tilsyn, vet vi ikke hvilken praksis som brukes av de stadig voksende og profittsultne tidsskriftene.

Fulle av feil, blir likevel publisert

Ved flere andre anledninger mottok jeg manuskripter med feil som redaksjonene anså som alvorlige nok til å berettige avslag. Likevel så jeg siden manuskriptene publisert i andre tidsskrifter og i samme form som tidligere hadde blitt avslørt som feil.

Det kan skje når tidligere avslag og vurderinger ikke videreføres når du sender inn manuset til et annet tidsskrift/forlag. Hver ny innsending er altså et gratislodd for forfattere, som betaler publiseringsavgiftene bare hvis artikkelen er akseptert. Dette øker arbeidsbelastningen til fagfellevurdererne og knuser ideen om at en streng fagfellevurdering forbedrer de vitenskapelige resultatene.

Jeg har bestemt meg for å slutte med fagfellevurdering for private forlag. Jeg ser ikke noen grunn til å delta i og videreføre et system som så åpenbart svikter.

Enorm vekst av publiserte artikler

Ifølge en fersk studie, vokser antallet publiserte artikler eksponentielt – i 2022 økte artikler indeksert i Scopus og Web of Science opp med 47 prosent sammenlignet med 2016. Antallet praktiserende forskere forble omtrent uendret. Har vi plutselig fått en evne til å gjøre vitenskapelige funn mye raskere? Eller ble vi 47 prosent smartere på få år?

Har vi bukket under for alliansen mellom profittdrevne utgivere og «publiser-eller-gå til grunne»-insentivene i akademia?

Hvis økonomiske insentiver ødelegger forskningen, la oss da kutte dem ut av ligningen. Frivillige anmeldere og redaksjonsmedlemmer er i sterk posisjon til å stå opp mot praksisen til private utgivere. Uten deres viktige, frivillige arbeid, ville utgiverne måtte gi tapt. Prosessen for fagfellevurdering kan derimot fortsette uten private utgivere. Ingenting hindrer forskere i å fagfellevurdere på ideelle plattformer, for eksempel bioRxiv.

Ideelle tidsskrift en bedre løsning

Jeg liker ideen om at hver forskningsinstitusjon kan ha sitt eget ideelle tidsskrift der all forskning fra det instituttet, og bare det, blir publisert. Slike vil være en refleksjon av forskningskvaliteten ved de enkelte instituttene og skape press på kvaliteten. Dessuten begrense næringsinteresser.

Men prosessen for fagfellevurdering må også endres radikalt. Den må være strengere, mer målrettet, gjennomsiktig og ansvarlig. Ideen om at to-tre anonyme korrekturlesere – muligens uten relevant kompetanse og etterrettelighet – kan vurdere stadig mer komplekse og metodisk sofistikerte manuskripter, virker stadig mer latterlig.

Hensikten med denne artikkelen er ikke å gi løsninger, men å oppfordre til en åpen diskusjon om nødvendige endringer av vitenskapelig publisering.

La oss foreløpig skape endringen ved å avslå alle forespørsler om fagfellevurdering for private utgivere.

Forfatteren har fagfellevurdert for blant andre: Advanced Science; Agronomy; Archaeological and Anthropological Sciences; BMC Biology; Current Genetics; Ecology and Evolution; Frontiers in Plant Science; Heredity; Journal of Plant Growth Regulation; Molecular Biology and Evolution; Molecular Genetics and Genomics; Nature Communications; Nature Ecology & Evolution; Nature Plants; New Phytologist; Plant Biotechnology Journal; Plants, People, Planet; Scientific Reports; The Plant Journal.

Referanser

Hanson MA, Barreiro PG, Crosetto P, Brockington D. The strain on scientificvpublishing. arXiv. 2023;2309.15884.
Ioannidis JPA. Why most published research findings are false. PLoS Medicine. 2005;2:e124.
Baker M. Is there a reproducibility crisis? Nature. 2016;533:452-454.
Dyer O. Editors of neurology imaging journal resign to start new publication in protest at author fees. BMJ. 2023;381:992.
https://journalofbiogeographynews.org/2023/06/21/chiefeditor-resign-jbiogeography