En klok mann jeg kjenner, sier: Far tar vare på mor, og mor tar vare på barnet. Er det lov å heie på forskjellene mellom mann og kvinne?
Melkespreng og lengsel: La det være sagt med én gang: Jeg er for lik lønn for likt arbeid. Jeg er i mot kvinneundertrykkelse av alt slag. I kvinnesakens navn har det gjennom historien skjedd mye viktig. Men på veien til å sikre kvinners rettigheter har vi oversett at det er forskjell på kvinner og menn. I kvinnenes kamp har vi glemt å verne om nettopp disse forskjellene. Forskjeller som er selve navet i både familien og storsamfunnet.
Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel.
Melkespreng og lengsel
Jeg er kvinne og mor. Helt siden jeg fikk mitt første barn for snart 16 år siden har jeg kjent på at noe er alvorlig galt. Å levere barnet mitt, som enda ikke hadde feiret sin første bursdag, i andres hender i mange timer fem dager i uken. Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel. Tiden vi fikk sammen på kveldene var preget av at vi var slitne begge to. Det var et krampeaktig samvær som måtte være av god kvalitet, dagen etter skulle vi være borte fra hverandre i mange timer igjen. Jeg institusjonaliserte barnet mitt før det hadde tatt sine første skritt. Og det tar ikke slutt før han om få år flytter ut.
Jeg levde på en slags autopilot. Det var jo sånn nesten alle mødre gjorde det. Fulle jobber ved siden av morskapet. Selv om tanken ofte streifet at min mor og mormor bare en og to generasjoner tidligere hadde vært mødre på en helt annen måte. For nå var ikke det lenger mulig. Eller?
-Annonse-
Far tar vare på mor, mor tar vare på barnet
Så da en klok mann jeg kjenner, som har levd mye lenger enn meg, sa: “Far tar vare på mor og mor tar vare på barnet”, gråt jeg. Det ga gjenklang på cellenivå. I dag er det gammeldags og til og med bakstreversk å si noe sånt. Særlig på kvinnedagen, vil jeg tro. Men jeg kjenner likefullt at det er sant for meg.
Så hva skjedde, egentlig? Det er ikke så lenge siden min mor var hjemme med meg på 80-tallet.
Svaret er mangefasettert.
Vi har blitt slaver av velstanden.
Hvor ble det av fellesskapet?
Vi har lagt til oss vaner som gjør at begge foreldrene må stå i jobb, ofte 100 prosent begge to. Vi har blitt slaver av velstanden. Hamsterhjulet har fanget en hel foreldregenerasjon, og det finnes egentlig bare tapere.
Vi har mistet fellesskapet. Og vi har mistet storfamilien. Også besteforeldrene jobber fullt nå. Går birken. Reiser til Syden når de har fri. Kontrasten til lukten av nybakte brød på mormors kjøkkenbenk i min barndom kunne ikke vært større. På mormors kjøkken ble det servert den mest gylne valøren av dem alle: Tid.
Jeg har møtt barn som har bedre relasjon til au pairen enn sin egen mor.
Når au pairen blir mor
Jeg har bakgrunn som lærer og spesialpedagog. I skolen har jeg møtt uendelig mange barn som er i underskudd på nettopp tid. Tid med sine egne foreldre. Jeg har møtt barn som har bedre relasjon til au pairen enn sin egen mor. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er flere mødre enn meg som lever på autopilot fordi de tror det må være sånn. Som lengter og strekker seg uten å strekke til.
I 2023 lever vi på hver vår tue og det har blitt skam å be om hjelp. Kvinnefellesskapene er borte. Vi går til Google når vi trenger svar, for nabokonen er på jobb.
Utbrente mødre
En god helhetsterapeut jeg kjenner forteller at hovedtyngden av hennes pasienter er utbrente mødre i slutten av 30-årene og tidlig i 40-årene. Å være 100 prosent god både på jobb og hjemme er et regnestykke som ikke går opp. Det skaper uhelse. Ikke bare hos mor, men også hos barna.
Yrkeslivet er konstruert av menn, for menn. Menn som hver dag starter en ny 24-timers syklus. Kvinnens 28-dagers syklus snakkes ikke om. Langt mindre blir den tatt hensyn til. I England er det gjort forsøk med å la kvinner tilpasse arbeidshverdagen til syklusen. Det har gitt økt livskvalitet.
En titt inn i sosiale medier viser en tydelig trend: Mødre er i ferd med å vende tilbake til hjemmene. Finne løsninger utenfor 8 til 16-rammene. Vinden er i ferd med å snu, det er en stille mødrerevolusjon som pågår.
Vi har mistet landsbyen.
Landsbyen
“Det krever en landsby…” er et kjent sitat. Vi har mistet landsbyen. Det er i hjemmet, i rammen av storfamilien OG i landsbyen, fremtidens mennesker bygges. Ikke to timer mellom henting i barnehagen og leggetid. Hvordan vi skal finne tilbake til fellesskapet, vet jeg ikke. Men første skrittet til endring, er bevissthet. Den får vi kanskje lettere taket på hvis vi skrur av autopiloten.
I all higen etter like rettigheter, har vi glemt forskjellene og viktigheten av å dyrke dem. Vi har pakket vekk instinktene. Morsinstinktet er kanskje det sterkeste av dem alle.
Om jeg hadde kunnet ta valgene på nytt, ville jeg byttet mye av den såkalte velstanden med å være hjemme med barna mens de var små. Det ville gitt et solid hull i CV-en. Hva så!
Jeg ville rakrygget sagt at jeg er hjemmeværende og har verdens viktigste jobb!
Kilde: Kvinnehistorie.no
Siste fra Hemali
Hvordan påvirkes dyr og miljø av glyfosat?
Hanne Kristin Rohde: Hjernen er ikke stjernen!
Drikker du mye te? Vær obs på dette.
«Konspirasjonsteoriene» som viste seg virkelige.
Overdødeligheten fortsetter å øke. Historiens dom kan bli brutal.
7 Responses
Kort og godt skrevet. Og ikke minst godt og klokt tenkt og reflektert.
Denne teksten ga meg faktisk ganske mye.
Så takk til deg for denne, Guro!
Ja,,, også en ting til: gratulerer så mye med dagen 🙂
Fint skrevet.
Spørsmålet er bare om det valget du hadde tatt om igjen – om å være hjemme med barna – hvor godt ville det vært for deg i tiden som veldig godt voksen?
Minstepensjonist.
Det er straffen mange av våre mødre nå tar fordi de jobbet redusert eller var hjemmeværende. Mens mannen jobbet fullt og lever bedre økonomisk som pensjonist.
Så kan man godt si at nettopp derfor har og hadde mange mødre en mer nære relasjon til sine barn, som jo er fantastisk.
Men det å ha dårlig råd fra du er 65 år og må spinke og spare i denne tiden hvor du faktisk har mye fritid. Det er også vondt.
“Far tar vare på mor og mor tar vare på barnet?” Hva med: Far og mor tar vare på hverandre og på barnet. Eller Far tar vare på mor og barnet. Eller Far tar vare på barnet, mens mor har nok med å ta vare på seg selv? Eller Mor tar vare på barnet, punktum. Jeg tror en slik ytring som du åpner med her risikerer å utdefinere far som likeverdig omsorgsperson. Jeg synes vi må anerkjenne at det finnes mange ulike familiesituasjoner. Jeg vil likevel berømme at du skriver om mors kroppslige erfaringer.
Tusen takk for flott artikkel, som var helt spot on!!
Du sleiver om det som jag hoppas och skal försöka sträva efter den dagen jag eventuellt blir mamma och så spännande att du skriver om cyklusen. Aldrig vart så bevisst på och leva efter den som jag är nu och önskar och bli ännu mer. Tack för kloks ord <3
Jeg vokste opp med mor « i en landsby» Jeg ble oppdratt av gode, men strenge naboer i tillegg til de hjemme. Da jeg var 8 år tok mor en vaskejobb på fredager. Da jeg var 12, gikk hun ut i full jobb. Jeg har vokst opp med frihet under eget ansvar i et hjem med to regler. Vi skulle spise middag sammen. Jeg skulle være inne til avtalt tid ( uansett tilstand) For å få mest mulig utetid, ble det til at jeg laget middag på ukedagene, jeg var førstemann hjem. Den gang slet foreldrene våre med å få oss inn. Nå har jeg skjønt det er motsatt. Min generasjon hadde sex med motsatt kjønn. Den gang var det helt normalt. Da vi gikk ut av ungdomsskolen gikk de aller fleste av oss bort i Industrigata og fikk oss jobb. De fra hjem med mye penger startet på gymnasiet og gikk der i tre år. Da de var ferdige der og måtte reise til Oslo for å studere, da satt vi i møter med kommunen og søkte om husbanklån. Så trommet vi sammen venneflokken og støpte såle og grunnmur på dugnad, snekkere kom og satte opp råbygget og mange av oss innredet den nybygde boligen sjøl . I en alder av 25 år var familielivet godt i gang med hus, unger og kone i jobb/deltidsjobb. Selv fikk jeg ingen barn, men var huseier som 23 åring. Da jeg var 40 var det på tide med nye utfordringer. Da var jeg russ, og startet på 4 årig høyskoleutdanning. Om fire dager har jeg min siste arbeidsdag. Da blir jeg pensjonist. Jeg er rimelig sikker på at dagens opplegg med at særlig kvinner, skal studere til de er 28-30 år gamle og så måtte ta en dårlig betalt jobb i offentlig sektor, for så å skulle etablere familie, der startkapitalen er 400 000 i studielån, en utdatert/lite relevant utdanning med påfølgende dårlig lønn, ikke akkurat er den beste oppstarten for et lykkelig familieliv og utenpå der igjen, skal bo i Oslo. Verdens tredje dyreste by.