Det finnes ingen biologiske markører for noen av de psykiatriske diagnosene. Man har aldri greid å påvise noen kjemiske ubalanser hos dem med disse diagnosene.
Av psykologspesialist Birgit Valla (bildet over), initiativtaker til Mad in Norway og medstifter av Stangehjelpa
Psykiatri: «Da faren min døde gikk det hardt inn på meg, jeg har alltid vært en pappajente. Men istedenfor å få noen å snakke med, ble jeg henvist psykiatrien, innlagt, diagnostisert og sterkt medisinert. Jeg er helt sikker på at det er medikamentene som har gjort meg dårlig i så mange år. I samarbeid med ny fastlege har jeg greid å trappe ned. Fastlegen reddet livet mitt. Jeg har fått tilbake meg selv».
Psykiatrien er vitenskapelig tom, men den ser ut til å være helt ute av stand til å ta det innover seg.
Livet setter seg i kropp og sjel
Historien er langt fra unik. Andre har opplevd lignende. Samlivsbrudd, dårlige relasjoner, fattigdom, mobbing, traumatisk hendelser, listen er utømmelig. Mye skjer i barndommen. Opplevelsene setter seg i kropp og hode.
-Annonse-
Vi får symptomer; smerter, utmattelse, håpløshetsfølelse, tvangshandlinger som tar overhånd, overdreven frykt. Noen hører stemmer eller ser det som ikke andre ser. Noen spiser for mye, andre spiser ikke i det hele tatt. Noen tar rusmidler.
Det er alltid en årsak. Når jeg møter folk lytter jeg først til historien deres. Hva har skjedd med deg?
Stangehjelpa
Da vi bygget opp Stangehjelpa i Stange kommune, en kommunal tjeneste for familier, rus og psykisk helse var dette vårt utgangspunkt. Vi møtte folk med åpenhet, uten skjemaer, kartlegginger og prosedyrer, slik at de fikk fortelle sin historie. Vi måtte først forstå før vi kunne hjelpe. Jeg har lyttet til hundrevis av historier. Men man må lytte grundig.
Ofte er det ikke bare én ting, det er mye som har hopet seg opp, og det kan være flere lag av godt skjulte hendelser. Eller hendelser som det er for skamfullt å snakke om. «Dette har jeg aldri fortalt noen før» fikk vi ofte høre i Stangehjelpa. Når rommet og relasjonen var trygge, turte man å fortelle. Noen ganger kom også ordene til kort, vi lot kroppen fortelle.
Jørgen var på randen: – Psykiaterne ga meg piller og diagnoser, Sandra ga meg håp.
Når symptomer blir til psykiatrisk sykdom
Noen er heldige å komme til en terapeut som jobber slik. Men de fleste ender opp i psykiatrien som har et helt annet utgangspunkt. Her blir symptomene betraktet som bevis for sykdommer som finnes inni mennesker. Det er noe galt med deg som vi kan identifisere i hjernen din. En ubalanse, en systemsvikt, et biologisk avvik.
Folk blir kartlagt for å finne riktig diagnose, som angivelig skal fortelle oss hva vi skal gjøre, og hvilke medikamenter som skal rette opp i feilen. Problemet er at etter mer enn tre tiår og milliarder brukt på forskning for å finne den nevrobiologiske årsaken til psykiske plager, har man mislykkes.
Psykiatrien får folk til å tro det er noe galt med dem, på et avvik i hjernen.
Psykiatrien er vitenskapelig tom
Det finnes ingen biologiske markører for noen av de psykiatriske diagnosene, og man har aldri greid å påvise noen kjemiske ubalanser hos mennesker som har disse diagnosene. Psykiatrien er vitenskapelig tom, men den ser ut til å være helt ute av stand til å ta innover seg det faktum.
I psykiatrien er det de psykiatriske diagnosene som danner grunnlaget. Problemet er, ifølge psykiater Trond Aarre, at de psykiatriske diagnoser ikke er vitenskapelig gyldige. De sier lite eller ingenting om årsaken til problemene, og de forteller oss heller ikke hva vi bør gjøre.
I en stor studie viser den britiske psykiateren Joanna Moncrieff at det ikke finnes overbevisende evidens for at depresjon er knyttet til lave nivåer av serotonin, noe antidepressiver angivelig skal rette opp.
Medikamentene retter ikke opp en kjemisk ubalanse, men de kan skape en.
Medikamentene endrer hjernens normale tilstand
Psykiatrien fortsetter å diagnostisere pasienter og skrive ut psykofarmaka i stadig økende mengder. Den serverer forklaringer på menneskers problemer som de tror på, men som ikke stemmer. Og får folk til å tro det er noe galt med dem, et avvik i hjernen. Og at de trenger medisinene for å kunne fungere normalt igjen. Men medikamentene endrer tvert imot hjernens normale tilstand.
Medikamentene har helt klart en virkning på hjernen, slik rusmidler også har. For noen kan dette oppleves positivt, og i en kort periode også nyttig. Men for mange vil virkningen være minimal, forbigående og medføre bivirkninger, på lang sikt ofte svært skadelige.
Medikamentene kan bli vanskelig å kutte ut fordi hjernen har tilpasset seg stoffene. Det samme gjelder gruppen vi kaller antipsykotika. Studier viser at mennesker som står på slike over lang tid, klarer seg dårligere enn de som ikke tar medikamenter eller kun står på dem i en kort periode. Disse medikamentene retter ikke opp en kjemisk ubalanse, de kan faktisk skape en ved lang tids bruk.
Møtet med psykiatrien kan bli nok en belastning som gjør vondt verre.
Trenger noen å snakke med
I en kronikk på NRK Ytring skriver 16-årige Margareth Rasch-Hjelmeng at det ungdom trenger er noen å snakke med. I stedet ender mange opp med å gå rundt og knaske antidepressiva og angstdempende medisiner.
Rasch-Hjelmeng ser det som leger ikke tar innover seg: Unge som søker hjelp, får den oftest gjennom medisiner. Det er enklest for legen eller psykologen, men kanskje også noe de oppfordres til gjennom markedsføring?
Legemiddelindustrien tjener enorme summer på opprettholdelse av myten om kjemisk ubalanse og medikamentenes angivelige virkninger.
Rasch-Hjelmeng etterlyser lett tilgjengelige tjenester, i bunn og grunn trenger man en som har forståelse og lytter.
Psykiatrien avhjelper ikke
Hvis vi skal fortsette i den retningen vi nå går, vil de psykiske problemene i befolkningen trolig fortsette å øke. Psykiatrien som disiplin avhjelper ikke problemene, den kan være med på å skape og forsterke dem. Som disiplin har psykiatrien mislykkes, og det er på tide å slippe andre til.
I Stangehjelpa fant vi andre måter å jobbe på. Oslohjelpa og andre kommuner i Norge har fulgt etter. De medikamentfrie tilbudene innen de psykiatriske sykehusene er eksempler til etterfølgelse.
På Blakstad i Asker har de en avdeling som til tross for at den internasjonalt blir fremhevet som fremtidens behandling for de dårligste pasientene, blir marginalisert i eget system. Psykiatrien holder stand, og nye måter å arbeide på møter massiv motstand.
Hvis du leser dette og blir urolig fordi du står på noen av disse medikamentene, ikke slutt brått og på egen hånd. Håpet er at kunnskapen om medikamentbruk og nedtrapping kan bli selvsagt og lett tilgjengelig for alle. I kommunen, på fastlegekontoret og på sykehuset.
Psykiatrien ser ikke ut til å ville lede an i en slik utvikling, vi trenger derfor politikere som baner vei.
Som disiplin har psykiatrien mislykkes og det er på tide å slippe andre til
Video med Jørgen Kjønø: – Psykofarmaka gjorde meg suicidal og deprimert i åtte år, og legen ga meg null håp om å kunne slutte. Uten Sandra hadde jeg aldri klart nedtrapping.
Mer fra Hemali
Kjersti i Hemalipodden: Det er helheten som skaper helse.
Journalist Rebecca Mistereggen om EU-høringen om covid: – Vi har blitt lurt!
Nå skjenker bjørka sine edle dråper!
Én kommentar
En betimelig og veldig god tekst, som setter de rette ordene på noe mange av oss lenge har tenkt om våre egne kjære, som ikke akkurat har blitt noe bedre etter “behandling” i psykiatrien…
Flott at hemali leverer lesverdige og viktige saker som denne!