Sosiolog: – Når medisin blir politikk

– En ny standard er satt, ingenting er forsket på underveis og lite er lært. Influensa kommer årlig. Om vi skal videreføre dette regimet, da må vi vel stenge ned hvert år?

For beredskapen er uendret, og jeg ser ingen vilje til å styrke den, sier sosiolog Tone Rose Gjøvik Todalshaug.
– Derimot ser jeg stor vilje til å holde pressekonferanser og være bekymret. Har du lagt merke til hvordan helsetoppene våre har gitt og tatt? Sluppet litt opp, for så å stramme inn? Frykt fremstår som et bevisst politisk våpen i en «viruskrig» der smittevern rettferdiggjør ethvert middel. Men hvordan skrur du av frykt? Som blant andre psykolog Hedvig Montgomery har påpekt: Frykt er lett å aktivere, men langt mer problematisk å deaktivere.

Todalshaug mener at dugnadsbegrepet er besudlet.
– Kanskje vil det aldri få tilbake sin opprinnelige klang av frivillighet og samhold.
Ordet «dugnad» har i dag en helt annen klang enn da vi først ble bedt om å trekke lasset sammen over et par uker. Uker som ble til halvannet år, uten at vi har forsket på kost-nytte av de ulike tiltakene.

– Men retorisk er bruken av begrepet «dugnad» genialt. Jeg gir myndighetene toppkarakter.

Stoltenberg: – Vi vet ikke hvilke tiltak som fungerer

FHIs direktør Camilla Stoltenberg bekreftet dette i Dagsrevyen 4. juli da hun i klartekst sa at Folkehelseinstituttet verken anbefalte omfanget eller lengden av regjeringens tiltak. Videre sa Stoltenberg at FHI aldri ville anbefalt tiltak som det ikke er vitenskapelig dekning for. Og at instituttet underveis ønsket å forske på tiltakene for å avdekke hvilke som hadde effekt, men at ønsket ble avvist av regjeringen.

-Annonse-

– Begrepet “beskyttet” virker vennlig og omsorgsfullt, men det er grov forskjellsbehandling av mennesker med samme objektive beskyttelse.

Sosiologen, pedagogen og foredragsholderen Todalshaug er også en ivrig volleyballspiller og trener, og har derfor kjempet breddeidrettens sak under pandemien. Myndighetenes behandling av breddeidretten, en pilar i folkehelsen, er en av grunnene til at hun tidlig hevdet: Myndighetenes valg handler ikke om nøktern medisin, men om politikk. Og helsetoppenes valg av ord vært en kjempesuksess:

Først ble syk til smittet
Så ble venner til nærkontakter
Så var ingen friske mer, kun asymptomatiske
Nå er de vaksinerte beskyttet, mens alle andre er ubeskyttet, underforstått tikkende smittebomber, uavhengig av alder, helse og mulig naturlig immunitet

– Begrepet “beskyttet” virker vennlig og omsorgsfullt, men det er grov forskjellsbehandling av mennesker med samme objektive beskyttelse. Noen via vaksine, andre via helse og alder. Dette er manipulativ og villedende ordbruk. Ikke en gang vaksineprodusentene påstår noe annet enn at en tilfeldig valgt uvaksinert 40-åring er bedre beskyttet mot Covid-19 enn en tilfeldig valgt vaksinert 70 åring.

Tone Gjøvik Todalshaug er sosiolog og pedagog.

I en kronikk i Dagens Næringsliv viste hun tallene.
–I et konservativt estimat av kost kontra nytte av tiltakene ble det svært tydelig at regjeringen har gjennomført en «koronaeksepsjonalisme»:
“Ville du ha valt eit ekstra leveår i byte mot 11 år i ufrivillig arbeidsløyse, ei studietid aleine på hybelen og lange periodar med dårleg fysisk form?”

Vi blir så lettet over å få tilbake små biter av normalitet, at vi i gledesrus overser det uakseptable i at landets myndigheter stjal dem fra oss i første omgang.

– Det vi har opplevd er frihetsopphevelse uten hjelp av militærmakt. Med effektiv indoktrinering i media har myndighetene fått alt fra ungdom og utelivsbransjen til små bedrifter og breddeidretten i kne. Og når landets ledere hinter om en tilnærmet normalitet, så står vi der og jubler over smuler.

– Jeg har også forandret meg

Også Todalshaug selv har forandret seg dette siste halvannet året.
– Jeg har vel innsett at jeg var på god vei mot en helsemoralist. Idealet har alltid vært sunn livsstil. Og kanskje har jeg vært i overkant åpen for bruk av makt og tvang for å få et sunt samfunn. Nå vet jeg at jeg foretrekker en intakt rettsstat, fremfor et samfunn der myndighetene under dekke av smittevern vilkårlig kan detaljregulere borgernes liv langt inn i deres private sfærer.

Hun mener at forventningene våre har blitt så lave at små, gradvise oppmykninger nå ikke tas som en fornærmelse, men som en gave.
– Vi blir så lettet over å få tilbake små biter av normalitet, at vi i gledesrus overser det uakseptable i at landets myndigheter stjal dem fra oss i første omgang.

Frykten for den sosiale gapestokken virker grenseløs.

–Vi har vært lydige her i landet, hvordan forklarer du det?

– Frykten for den sosiale gapestokken er tilsynelatende grenseløs. Jeg tror at folk heller betaler tusenvis i bot enn å havne i den. Det kan også virke som om det selvgode trollet i vår menneskelige natur nå har fått slippe løs, med myndighetens velsignelse. Det har blitt akseptabelt å være moralsk indignert, tyste på naboen og hetse svensker, uvaksinerte, munnbindløse eller ungdommer som står for tett. Som sosiolog visste jeg at Norge scorer høyt på konformitet. Men jeg trodde at vårt høye utdanningsnivå ville gjøre at vi i krise søkte fakta og utviste kritisk sans. Utdanning viser seg å ikke være noen effektiv buffer mot å følge ordre uten skepsis eller motstand.

Den opprinnelige beredskapsplanen er solid og demokratisk

Todalshaug mener at vår nasjonale beredskapsplan fra 2014 samsvarer med prinsippet om å unngå å forverre en tilstand: «Aktivitetsbegrensninger for hele eller deler av befolkningen er i utgangspunktet ikke anbefalt, da kostnadene kan bli svært store og nytten kan være begrenset. (…) og strider mot prinsippet om ikke å bremse normal aktivitet unødig.».

– Planen er grundig og demokratisk, vi skulle holdt oss til den. Vi skulle fulgt vanlige råd fra Folkehelseinstituttet om håndhygiene, hostehygiene og å holde seg hjemme ved sykdom. Det var et politisk valg å vende det demokratisk smittevernet ryggen. Aldri et valg basert på medisin, vitenskap eller helse.

– Dessuten: Når ble folkehelse ensbetydende med smittevern? spør retorikeren retorisk.

Media – det perfekte mikrofonstativ

– Én ting er politikk, dens natur er å søke makt og handlekraft, men ja, jeg er skuffet over folk og media. Media har vært det perfekte mikrofonstativ for maktens narrativ. Medias fremste rolle skal være å tale de avmektiges sak mot makt og overmakt. Ikke å hylle en klikk av toppolitikere og helsebyråkrater som sletter viktige tekstmeldinger om rikets sikkerhet og mister møtenotater. På denne måten får vi aldri transparens eller åpent, opplyst ordskifte.

Bør vi forby gardintrapper?

Todalshaug viser til en lokalavis på Innlandet om nylig skrev om fallulykker:
– 85 personer døde fra fall i dette fylket i 2020. Altså omtrent dobbelt så mange som av Covid-19 i samme område. Om vi skulle videreføre tankegangen og risikoaversjonen, så burde vi forby gardintrapper, teppe på gulvet og is på fortauet.

– Men hvor mange har hørt om noen som døde av et fall? Ingen! Fordi media styrer vår oppmerksomhet. Kunnskap om risikoforståelse virker som mangelvare i en ellers så kompetent befolkning.
Hun erkjenner at vi aldri får vite hvordan det kunne gått uten nedstengning og inngripende tiltak.
– Men mistanken om at en mer elegant politisk respons kunne vært forsøkt, den slipper ikke taket, sier hun.