De hentet far (87). Nå visner han, vi kaller det solidaritet.

Vi kunne ikke ha far hjemme lenger. De bragte ham til sykehjemmet, der visner han. Vi kaller det solidaritet.

Solidaritet med de svakeste blant oss, de stemmeløse. Men ønsker de dette?
Far forstår ikke hvorfor han er fratatt de eneste to gleder som forble etter at demensen rammet: Sine kjæres nærhet, og å gå på tur.
Men la oss si at han hadde forstått. Forstått hvorfor han må visne.
– Det er for din skyld, far. Det er dugnad og solidaritet.
– For MIN skyld? Først fratar dere meg de to gleder jeg har igjen, så gir dere meg ansvaret? Mitt beste? Uten å spørre meg hva jeg ønsker?

Umenneskelige tiltak høres menneskelige ut når vi døper dem solidaritet og dugnad. Premisset for slike store ord er at noen ofrer seg for å skåne andre. Og at disse «andre» faktisk vil skånes. Men far blir ikke spurt.
Om beboerne på sykehjemmet ble spurt og hørt, hvor mange av dem ville ønsket dette? Vi kjenner far, han vil det ikke.

Far har demens. Alt som gjør godt ved demens er alt det han fratas.

– Kjære, kjære jenta mi, sier far. Så strekker han den slunkne hånden sin mot min. Den som inntil 12. mars var sterk, og som ble holdt varmt når vi gikk på tur. Som fikk skåle i rødvin på restauranten bortenfor sykehjemmet. Som fikk rake i hagen når vi lånte ham hjem. Den hånden og sjelen som ennå var far. Nå må jeg ignorere hånden.
Han prøver å flytte stolen sin nærmere min, men blir stoppet av personalet. Så vil han på tur i sykehjemmets fine hage, men nei. Ulydig stryker jeg kinnet hans, og blir irettesatt. Når jeg drar vil han med, de må holde ham tilbake. Personalt gjør sitt beste, her er varme mennesker, men rammen er kald.

Hvor mange dødsfall forhindrer vi ved at far visner?
-Annonse-

Alt det som gjør godt ved demens er alt det han fratas. Siden mars har fars skritt mistet fart, hans rake rygg er nå skjev, hans gylne hud er nå blek, hans gnistrende blikk er nå flatt. Og han gjentar:
– Jeg er så dum, jeg skjønner ingenting.
Nei, han skjønner ikke. Hvorfor vi bare kommer to ganger i uken, á 45 minutter, hvorfor vi ikke stryker hans kinn. Og da han ble smittet av korona, forstod han enda mindre. Der satt han isolert, uten symptomer. Trolig trodde han at det var straffen for at han «er så dum og ikke skjønner noen ting» da han ble stengt inne på rommet i fjorten dager med lyseblå maske. Kald er den, fars vei ut av livet.

Far følte seg nyttig når vi lånte ham hjem. Under strenge tiltak er han unyttig.

Én dag skal vi skal kikke i sladrespeilet og vurdere kost/nytte av tiltakene. Jeg tror mange vil si at lidelsene av nedstengning ikke stod i forhold til gevinsten.

Et regnskap på liv og død, bør ikke det være åpent?

FHI anslår at risikoen for å dø av korona er 0,12 prosent for befolkningen i sin helhet. For dem over 80 år er tallet fire prosent. Gjennomsnittsalderen på de døde er 84 år. FHI oppgir at «det er ikke alltid mulig å skille om pasienten har dødd av eller med Covid-19». Der er ingen dødsfall i gruppen 0–19 år.
87 prosent av de døde er registrert med minst én underliggende kronisk sykdom. Overlege Halvor Næss skriver i Bergens Tidende at dødeligheten for friske menn i 60-årene som smittes av korona er en promille. Til sammenlikning døde en prosent av alle menn i 60-årene i løpet av 2019. Altså ti ganger så stor risiko for å dø av noe annet enn korona.

“Solidaritet” som rammer de svakeste

Hva vil smitteverntiltak gi av dødelighet i årene som kommer? Ett er sikkert: de svakeste vil bære tyngst og lengst. Hvor mange år før kurven for fattigdom, sult, sykdom, arbeidsledighet, ensomhet og psykisk uhelse er gjenopprettet? Og hva med neste virus? Så lenge vi rovdrifter kloden, vil nok virus florere. Skal vi stenge hver gang?
En kunne ønske at tiltakenes strenghet stod i samsvar med myndighetenes informasjonsplikt. Men vi vet ikke hvilke prioriteringer som ligger til grunn: Hvordan vektlegges fordeler og ulemper av tiltak? Hvordan kom en til at vi nå vinner mer enn vi taper? Hvor mange dødsfall forhindrer vi ved at far visner? Ikke vet vi om slike avveininger er gjort, og om de er det, får vi ikke se dem. Et regnskap på liv og død, bør ikke det være åpent? De som snakker om far i de lukkede rom, hvem er de, hva sier de? Hva ligger på vektskålen?

Enklere tiltak, mer solidaritet

Jeg tror mye kunne vært løst med mildere tiltak: Besøk ute på sykehus og sykehjem, ikke inne. Bruke det personalet som har ervervet immunitet. Hyppig testing av personal og pårørende. Mindre rotasjon i turnus, samme helsepersonale over lenger tid. Styrket bemanning ved sykehjem og sykehus.
Men viktigst er kanskje å godta dette: Ingenting er mer naturlig enn at et hissig virus gir høyere dødsrisiko hos de svakeste og eldste blant oss.
Vi hevder at vi beskytter de svakeste. Hva er beskyttelse? Far ønsker å dø mens han ennå lever.
Hans frykt var alltid å visne. Vi kaller det solidaritet.