Skrevet av Maroa Iren Mahgoub
Lørdag 29. juni 2024. Klokken er 5 om morgenen. Veene er mer intense nå enn de var i går. I går føltes det mer som menssmerter og jeg klarte fint å ignorere de. Nå må jeg faktisk bruke pusteteknikken jeg har øvd på de siste månedene for å komme meg gjennom. Mannen min, Ola, våkner og holder rundt meg. Vi puster sammen. Dypt ned i magen. Det slipper. Det hjelper. Vi sovner igjen.
Kort tid etter (jeg vet ikke om det var 15 eller 45 minutter) er de tilbake. Intenst. Vi gjør det samme. Ligger i skje og puster sammen. Ola klemmer meg på hoftene slik jordmor Maria (1) har vist oss. Det hjelper veldig. Slik holder vi på i noen timer. Det føles trygt at han holder seg så rolig. Han spør ikke om vi skal ringe jordmor. Det er en forståelse mellom oss uten at vi sier ett ord: Det er fortsatt et stykke igjen.
Vi står opp rundt kl 10. Jeg har en avtale med min kjære venninne, Lene, om noen timer. Fader, jeg vil jo gjerne møtes, men dette er ukjent territorium. Kanskje ikke så lurt å gå på café om det skulle skje en fødsel i dag? Men hva om jeg skal ha det sånn i 3 dager? Alle har jo sagt det tar laaang tid for førstegangsfødende. Ja, jeg bestemmer meg for å holde avtalen. Nei, vent. Nå kommer de igjen. Som bølger gjennom kroppen. Pust. Dypt ned i magen.
-Annonse-
Jeg må avlyse avtalen.
* * *
Fødsel er livsfarlig
Jeg tenkte ikke mye på fødsel før jeg fant ut at jeg var gravid. Plutselig står du der med beskjeden om at du er gravid og vet at de neste 9 månedene blir det skapt en fullverdig baby inne i magen din. Helt på egen hånd. Uten at du gjør noen verdens ting. Det er rart vi ikke tar oss mer tid til å tenke over hva slags mirakel det egentlig er.
Som gravid ble temaet om svangerskap og fødsel plutselig mer fremtredende. Det ble personlig. Jeg begynte å legge mye mer merke til artikler, podcaster og bøker om temaet og oppdaget fort at det er langt mellom de positive fødselsopplevelsene. Frykt, smerte og risiko styrer samtalen: “Fødsel er livsfarlig”. “Graviditet er en sykdom”. Det er ikke før jeg gjør litt egen research at jeg finner ut av at det faktisk går an å ha en positiv fødselsopplevelse, og at det er mye jeg selv kan gjøre for å øke sjansene mine for at fødselen skal gå helt normalt (2). Det ville jeg ikke tippet ut ifra den private og offentlige samtalen om temaet. (Mulig det er grunnen til at jeg, subliminalt, har unngått tema før det ble relevant).
Jaja, men det er jo menneskelig natur: Vi fokuserer på det negative. Og det er til en viss grad forståelig fordi vi ønsker å kartlegge hva som kan gå galt slik at vi vet hva vi skal gjøre om komplikasjoner og kriser faktisk inntreffer. Men hva om de negative aspektene begynner å spise opp så mye av det positive at det totalt endrer det større bildet? Sagt på en annen måte:
Hva om vi gjør friske kvinner, som er fullstendig kapable til å føde sitt eget barn på en naturlig fysiologisk måte, syke av en overfokusering på frykt, smerte og risiko?
Som den åpne og nysgjerrige personen jeg er måtte jeg følge det sporet videre.
* * *
Mellom klokken 10 og 12 intensiveres veene. De er kraftigere og kommer hyppigere. Ola pumper opp bassenget. Det dekker halve stuegulvet. Slangen som skal brukes til å fylle bassenget fra dusjen passer ikke. “Det går bra”,sier han, “vi må bare holde rundt overgangen mens vannet fylles”. Han holder seg rolig, så jeg ikke trenger å stresse meg opp for det. Jeg er glad jeg giftet meg med denne flotte mannen.
Lillesøster sender melding. Jeg må konsentrere meg for å svare. Ikke skriv at fødselen er i gang. Det kan ta flere dager. “Nå virker det som hun er på vei” får jeg meg til å svare. Tror jeg egentlig det? Eller er det falsk alarm? Aner ikke. Det eneste jeg vet er at veene øker i både intensitet og hyppighet. Hold fokus. Du er her og nå.
Jeg klarer å få i meg en halv smoothie bowl rundt klokken 12. Det føles godt. Litt energi. Fader, skulle jeg ikke avlyst avtalen min? Å joda, der er de tilbake. Glem den avtalen nå, Maroa. Jeg henter airpodsene og fitness ballen, lener meg fremover med armene på ballen mens jeg står på knærne; spill av episode “Active Labor” fra Built to Birth (2).
Veene kommer i kraftige bølger. Tårene triller. Jeg går inn og ut av bevissthet. Klarer ikke å få frem en sammenhengende setning. Etter en stund klarer jeg det: “Jeg tror du skal ringe jordmor.” Ola løfter opp håret mitt og ser på meg, litt bekymret i blikket: “Er du sikker?”
Ja.
* * *
Fødsel: Et kollektivt traume?
Det er en logisk slutning som følger fra “fødsel er livsfarlig”og“graviditet er en sykdom”: Behovet for medikamentell smertelindring og medisinske inngrep. Et stort helseapparat som kontrollerer og monitorerer hver eneste bevegelse for å oppdage det uforutsette. Det som går galt. Komplikasjoner. Kriser.
Selv når jeg tok et bevisst valg om å unngå å lese, høre og oppsøke negative fødselsopplevelser, blir du ofte bombardert med det uansett. Det er akseptert, og ofte forventet, i vår kultur at samtalen om fødsel handler om det vonde, smertefulle, negative, traumatiske. Om så bare med én setning. Det er nesten som vi kollektivt har blitt enige om at vi må gjennom noe forferdelig for så å få oppleve noe fantastisk etterpå. For de negative fødselsopplevelsene kommer som regel alltid med en forsikring om at det så klart er verdt det.
Men hjelper det egentlig den som skal føde for første gang? Nei, det tror jeg ikke. Dette er jo ikke det samme som den velfortjente ølen du tar etter et maraton. En fødsel er en dypt transformerende opplevelse som vil være med deg resten av livet. Det vil forme deg, forandre deg og bli en del av deg. Ingen medikamentell smertelindring varer evig. Den er kortsiktig i øyeblikket.
Hva er egentlig den langsiktige belastningen av å bære rundt på miraklet som er den nyfødte, sammen med den dypt vonde og traumatiske erfaringen med fødsel? Det er jo tross alt det som ga deg det lille mirakelet.
Under fødsel, når jeg opplevde de mest intense veene, surret uttalelsene fra kjente og ukjente i bakhodet: “Det er sinnsykt vondt.” “Du kan ikke føde ditt barn uten smerter.”“Det er ubeskrivelig smertefullt, men det er verdt det da.” Stemmene føltes som demoner. Uten mannen min som gjennom hele svangerskapet og fødselen viste meg omsorg og kjærlighet, og et team av jordmødre som oste av ro og trygghet og oppmuntret og støttet meg hele veien, kunne disse stemmene tatt over.
Det er slik du kan miste troen på at du kan føde ditt barn på en naturlig måte.
* * *
Jeg går inn på badet. Nå vil jeg prøve varmt vann i dusjen. Jeg står i 90 graders vinkel og Ola holder dusjhodet så det renner varmt vann nederst på ryggen min. Det føles godt. I ettertid fikk jeg vite at vi stod der inne i nærmere én time. Det føltes som 10 minutter.
Jordmor Elisabeth ringer på. Min faste jordmor Maria måtte på sykehuset med datteren sin. Godt jeg har møtt og snakket med jordmor Elisabeth før. Like etter kommer jordmor Petra og jordmor-lærling Helle også. Mens jeg ligger i sengen fylles bassenget i stuen. Det funket visst ikke med slangen, så de må fylle med bøtte og kjeler. (Det var noe jeg ble fortalt etterpå).
Uten forvarsel kommer hele frokosten opp igjen på sengen. Jeg er for fjern til å gjøre noe. Ola tørker opp og skifter på sengen. Jeg føler meg rolig og trygg selv om jeg ikke har kontroll over kroppen min. I et øyeblikk føler jeg på en dyp takknemlighet før jeg forsvinner igjen.
Jeg registrerer at mamma har sendt melding: “Hvordan går det med deg i dag, jenta mi? Jeg og pappa tenkte å komme innom en tur i 14-tiden.” Må få Ola til å sende melding. Må få det ut av tankene. Trenger å fokusere. Han sender melding. Pust. Pust. Pust.
“Jeg har lest i fødebrevet ditt at du ikke ønsker unødvendige vaginalundersøkelser. Vi trenger ikke om du ikke vil, men det kan gi oss en indikasjon på hvor langt du er på vei”. Det er godt å vite at Elisabeth har lest hva jeg ønsker og spør meg (selv om jeg var ganske fjern på det tidspunktet). Det er rundt 6-7 cm åpning forteller hun meg. Etter fødselen sa hun at det var nok nærmere 8 cm og at hun ble ganske overrasket over hvor langt jeg var på vei. Hun syntes ikke det virket som jeg hadde så intense og hyppige veer.
“Jeg tror du skal gå i bassenget nå, Maroa.”
* * *
Risiko, risiko, risiko
De nasjonale retningslinjene for hjemmefødsel er: Du må være en frisk gravid kvinne med et normalt svangerskap som går i fødsel til termin og har barn i hodeleie (3). I dag har vi mange forskningsresultater som viser at det ikkeer mer risikofylt å føde hjemme enn på sykehus – gitt at man er frisk, har jordmor tilstede og at man har mulighet til å bli overflyttet til sykehus. Med andre ord: Hjemmefødsel er et trygt alternativ gitt at du er selektert på forhånd (4).
Det synes barnelege og professor emeritus, Dag Bratlid, å være uenig i. Han er en ivrig debattant i hjemmefødsel-debatten og uttalte på Dagsnytt 18 den 25. juli 2024: “De fleste fødsler går normalt, men så skjer det ting som ikke skulle skjedd, og hvis det skjer hjemme langt fra sykehus med en person til å håndtere det, så er det vesentlig farligere enn om det skjer på et sykehus. Og det som er litt vanskelig, er at det er umulig å forutse mange av de komplikasjonene som kan oppstå og i våre dager hvor kvinner som føder blir eldre og eldre, og sykere og sykere, flere sykdommer i tillegg til det å være kvinne, da er det risikofylt å begi seg utpå noe som kan gå galt.” (5)
Denne uttalelsen inneholder mye uklart. For det første virker det som Bratlid forveksler relativ og absolutt risiko (6): Det at en komplikasjon kan oppstå betyr ikke at den vil oppstå – det vil være et unntakfor en frisk kvinne med et normalt svangerskap som føder til termin og har barn i hodeleie. At kvinner som føder i dag er eldre enn tidligere utgjør heller ikke en større risiko for å føde hjemme gitt at kriteriene for hjemmefødsel er oppfylt. Som Ellen Blix, professor i jordmorfag ved OsloMet, poengterer har eldre større risiko for sukkersyke, høyt blodtrykk og å føde for tidlig, men det oppdager du før fødsel og du vil ikke bli selektert til hjemmefødsel om det er tilfelle (5). Det gjelder også for Bratlids uttalelse om at vi i dag blir sykere og sykere – du vil ikke bli selektert til hjemmefødsel om du ikke er frisk.
Det siste i Bratlids uttalelse forstår jeg rett og slett ikke: “i tillegg til det å være kvinne”.I beste fall fremstår det umyndiggjørende. Hvert eneste menneske (og dyr) på planeten har en mor og det skjer en fødsel hvert halve sekund (7). Men fordi vi kvinner i Norge i dag er eldre ved første fødsel og gjennomsnittlig sykere enn før må vi bare innfinne oss med at en naturlig fysiologisk fødsel ikke er mulig? Vi kan ikke gjøre annet enn å overgi oss til den medisinske overmakten?
Det er et mirakel at det skapes en fullverdig baby inne i magen til mor uten at hun gjør annet enn å bære frem barnet. Kvinnekroppen er et underverk som er i stand til å gjøre det og samtidig føde det velskapte barnet ut av seg etter 9 måneder.
I 2024 er det en sannhet som drukner og forbigås fordi vi lever i en illusjon om at det å være kvinne i seg selv utgjør en risiko for å føde.
“There’s something rotten in the state of Denmark”.
* * *
Hva skal jeg ha på meg under fødsel? Det blir bare styr med for mye klær når jeg skal føde i vann. Men det blir ukomfortabelt å være helt naken da? Tankene som hadde marinert en stund før fødsel er helt borte når jeg står der i øyeblikket. Den korte toppen jeg skulle ha på meg i bassenget kom det oppkast på, så den er ikke et alternativ lenger. Jeg er for fjern til å tenke på noe annet. Det blir Evas drakt.
Den behagelige varmen fra vannet lindrer. Det føles godt. Trygt. Det er svak musikk i bakgrunnen, lyset er dempet og stemningen er fredfull. Veene er intense, men de kommer ikke like ofte den første tiden i bassenget. Jeg har lest at det kan skje. Deilig å få slippe litt. En liten pause.
Elisabeth foreslår at jeg skal prøve å få i meg noe, en kjeks kanskje, så jeg får litt energi til siste fase. Ola gir meg en liten bit av raw kaken jeg har bakt til fødsel. Nei, nei, nei. Den smuldrer i munnen. Gi meg vann, det var det siste jeg ville ha. Jeg peker på Ritz-kjeksen. Det var bedre, men én holder. Jeg klarer to før det kommer en ny bølge.
Jeg står på alle fire. Vannet dekker deler av magen og underlivet. Ola sitter på en stol foran meg og holder rundt meg. Jeg holder hendene mine rundt armene hans. Når veene kommer, klemmer jeg til. Han guider meg: “Dypt pust, helt ned i magen”. Elisabeth klemmer på hoftene mine samtidig.
Det lindrer sakte, men sikkert.
* * *
God fødselsomsorg er uvurderlig
For å illustrere hva jeg tenker at ikke bidrar til særlig god fødselsomsorg, la meg sitere Bratlid igjen: “….en førstegangsfødende som ikke vet hvordan dette [fødsel] skal foregå, bør ikke føde hjemme.” (5)
En kvinne som ikke har født før vet ikke hvordan hennes fødsel kommer til å utspille seg før hun har født. Det er mange ukontrollerbare faktorer. Hun vet ikke hva det vil si å stå på andre siden av en slik opplevelse. Det er naturen til transformerende opplevelser (8). Likevel betyr ikke det at hun er fullstendig hjelpeløs i møte med en slik opplevelse, men det kan føles både ukjent og skremmende om vi står helt alene. Vi skal ikke langt tilbake i tid før vi levde tettere sammen i større, utvidede familier hvor kunnskap og visdom ble nedarvet mellom kvinner: Fra oldemor til bestemor, mor, tante, søstre og kusiner. I dag lever vi mer isolerte liv, langt fra hverandre både fysisk og sosialt. I individenes verden forventes det at vi alle står på hver vår tue og finner ut av livets utfordringer og vanskeligheter – helt alene (9).
Er det rart det føles livsfarlig å føde i dag? Nei, absolutt ikke. Vi blir jo fortalt eksplisitt at vi ikke klarer det fordi vi ikke har gjort det før og dermed ikke vet hvordan det gjøres. Noe som insinuerer at vi ikke er skapt til å gjøre det.
Vi er syke når vi bærer frem barnet vårt og begir oss ut på noe livsfarlig når vi skal føde.
Det vi trenger er hjelp, men hjelpen handler ikke om trygghet, ro og omsorg. Det som kunne gitt oss en forsikring om at selv om vi ikke vet hvordan noe gjøres betyr det ikke at vi ikke klarer å gjøre det. Den hjelpen vi som samfunn har bestemt at er best for oss moderne kvinner kommer i form av medikamentell smertelindring, medisinske inngrep og et stort kontrollapparat som febrilsk leter etter uforutsette komplikasjoner og ting som kan gå galt (10/11). Det at du er født med en kvinnekropp som kan føde blir skremmende og fremmedgjørende heller enn betydningsfullt og frigjørende.
Forskning viser at det er to hovedpunkter som er sentrale for kvinner som velger hjemmefødsel: En sterk, indre tro på de normale fysiologiske prosessene ved fødsel, og et ønske om å føde i trygge omgivelser. Det å kunne gå inn i sin egen indre verden blir ansett som avgjørende for fødselen og det tillitsfulle forholdet til jordmor gjør dette mulig (12). Det gir gjenklang til mine tanker i svangerskapet. I månedene etter beslutningen om hjemmefødsel gjorde jeg mye arbeid både fysisk og mentalt for å bedre sjansene mine for en naturlig fødsel, og jeg leste mye om de normale fysiologiske prosessene ved fødsel. Det var en grundig forberedelse, men samtidig var det også nødvendig å akseptere det ukontrollerbare. Gjennom svangerskapet formet jeg et bånd med jordmor (-mødre) som bestod av en genuin omsorg for meg som fødende, som fortsatte videre etter fødsel, og var helt avgjørende for å skape trygghet og tillit til min egne kropps evne til å føde mitt barn naturlig. En slik fødselsomsorg er uvurderlig.
I dag vil jeg rangerer den fødselsomsorgen jeg opplevde som den viktigste komponenten for at jeg sitter igjen med en svært positiv fødselserfaring som førstegangsfødende.
Den positive fødselserfaringen har gitt meg en trygghet i overgangen til morsrollen og andre relaterte aspekter i livet.
Samstundes har erfaringen med hjemmefødsel vært svært givende for min mann: “Jeg har ikke vært med på en sykehusfødsel, men jeg kan ikke se for meg et scenario hvor jeg kunne vært mer med på opplevelsen og hatt en tydeligere rolle. Det var svært betydningsfullt.”(Sitat fra min mann). Hans erfaring reflekteres i forskning på menns opplevelse med planlagt hjemmefødsel. En aktiv involvering i fødselen med sin partner gir en følelse av eierskap til opplevelsen og en positiv opplevelse av fødsel kan styrke menns forhold til partneren og familien (13). Her spiller jordmødre en sentral rolle for å involvere fedre aktivt i fødselen: Under vår fødsel holdt jordmødrene seg i perioder mer i bakgrunnen når veene var på sitt kraftigste. Det gjorde at min mann fikk en tydelig rolle som min hjelper under fødsel og kunne bidra med komforttiltak og pusting, nærhet og kjærlighet.
Jeg vil si at det er nøkkelen: En god fødselsomsorg handler ikke bare om hvordan jordmødre former et bånd med mor, men også med far for å tilrettelegge for hans involvering og rolle før, under og etter fødsel.
* * *
Elisabeth er helt rolig. Hun har flere ganger lyttet på magen min: Datteren vår har det bra. “Hvis det føles riktig å presse, så kan du gjøre det, Maroa”. På et tidspunkt ser jeg opp fra bassenget. Ved vinduet sitter jordmor Petra og smiler: “Du er så fantastisk flink, Maroa“. Jordmor-læring Helle sitter rett ved siden av Ola og smiler til meg. Er det slik fødselsomsorg(med trykk på omsorg) faktisk føles? Det gir meg selvtillit. Trygghet. Jeg kan klarer det. En bølge av takknemlighet fyller meg med energi.
Oi. Nå føles det som at hun vil ut. Jeg presser. Første skrik. Ring of fire.
Jeg visste ikke om jeg kom til å vite hva ring of fire kom til å føles som, men det gjorde jeg definitivt. Kroppens naturlige tegn på at du må vente litt. Ikke press mer nå. Gi det tid til å åpne seg mer. Lytt til kroppen. Lytt innover.
Tre press og tre skrik senere. “Nå kan du sette deg bakover å ta babyen din, Maroa.”Elisabeth holder meg på hoftene og drar meg forsiktig bakover. Klokken er 17:25. Jeg tar i mot datteren vår, løfter henne opp og lener meg bakover på bassengkanten. Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.
Vannet gikk aldri og datteren vår blir født med det som fra gammelt av kalles seiershette. Elisabeth og Petra forteller oss at det betyr lykke å bli født med en hel vannpose fordi babyen tar med seg all næringen fra fostervannet hele veien ut. Elisabeth tar av hetten og datteren vår åpner øynene og ser rett på meg.
Surrealistisk. Magisk.
Ola har satt seg bak meg og holder rundt oss. Elisabeth, Petra og Helle står rundt bassenget. Glede. Tårer. Kjærlighet.
Det er seiersstemning. Vi har akkurat opplevd et mirakel.
* * *
Uvitende, eldre og førstegangsfødende
Jeg visste ingenting utover det helt elementære om fødsel før jeg ble gravid. Jeg måtte avlære meg flere ting fordi popkultur og underholdningsbransjen har fremstilt fødsel på ofte helt feil måter. Med andre ord: Jeg var uvitende, eldre (33 år) og førstegangsfødende. De merkelappene brukte jeg ikke mye tid på å identifisere meg med. Jeg fokuserte heller på at jeg var frisk, åpen og lærevillig. Følgelig ble svangerskap og fødsel en mulighet og potensial for læring, utvikling og åpenbaring. Det ledet meg inn på veien mot hjemmefødsel og jeg fødte vår velskapte datter hjemme i stuen sammen med min mann og tre jordmødre.
Helt naturlig. Helt normalt. Og på samme tid, et vidunderlig mirakel. Det er den best avgjørelsen jeg kunne ha tatt – for meg selv, mitt barn og min mann. Jeg har skrevet dette essayet fordi jeg tror det er mange som meg: Uvitende, eldre, førstegangsfødende som skyr temaet om fødsel og unngår det helt til de selv blir gravide og presset til å møte det. Og da er demonene mest fremtredende: Smerte. Risiko. Frykt.
Slik bør det ikke være. En fødselsomsorg som den jordmødrene i Min fødsel (1) tilbyr er alle fødende kvinner unt. I tillegg til kompetanse og erfaring er det nettopp trygghet, ro og omsorg en fødende kvinne trenger aller, aller mest (14).
Det er slik naturen får gå sin gang og kan vise oss at mirakler faktisk er mulig. De skjer hele tiden, men vi som samfunn er for opptatt med å fokusere på komplikasjonene, krisene og alt som kan gå galt.
Reisen fra en uvitende førstegangsfødende til en trygg mor med en (på dette tidspunktet) 4 måneder gammel frisk og fornøyd datter, har etterlatt meg med et inntrykk av fødsel som vakkert, betydningsfullt og transformerende. Samtidig er det, som så mye annet i livet, farlig å begi seg ut på.
Men det som er mer farlig, ja, faktisk livsfarlig, er et samfunn som mister troen på hva halve befolkningen er fullstendig kapable, fra naturen side, til å gjøre. Det leder til en verden uten mirakler.
Referanser:
- Hjemmefødsel med Min fødsel: https://www.min-fodsel.no/no/
- Built to Birth: https://www.builttobirth.com
- Krav til hjemmefødsel: https://www.min-fodsel.no/no/hjemmefodsel-i-oslo-jordmor
- Trygt med hjemmefødsel: https://www.min-fodsel.no/no/forskning-og-artikler ; https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S1877575612000481; https://www.sarawickham.com/research-updates/is_home_birth_safe/
- Transkripsjon fra debatt om hjemmefødsel på Dagsnytt 18, 25. juli 2024: https://rust-bobcat-c32y.squarespace.com/fordypning/debatt-om-hjemmefodsel-pa-dagsnytt-18
- Store Norske Leksikon: Absolutt risiko er sannsynligheten for at en begivenhet, en tilstand, sykdom eller risikofaktor forekommer i en befolkning som helhet. Risikoen angis som antall tilfeller delt på antall personer i befolkningen som undersøkes. Relativ risiko er et tall som angir forholdet mellom sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe i en bestemt gruppe, og sannsynligheten for at denne hendelsen skal inntreffe i en annen gruppe. Absolutt og relativ risiko gir forskjellig informasjon, men ofte vil relativ risiko gi den mest relevante informasjon om risiko til den enkelte pasient. Her ligger mye av forvirringen: Om vi snakker om et fenomen på populasjonsnivå må vi snakke om den absolutte risikoen for at noe kan inntreffe. Den relative risikoen er mer relevant for hver enkelt av oss da vi har ulikt utgangspunkt på individnivå, men den relative risikoen sier ingenting om risikoen for fenomenet som helhet.
- En fødsel hvert halve sekund, Worldometers:https://www.worldometers.info
- Paul, L. A. (2014). Transformative Experience. Oxford University Press. Oxford.
- Oppvåkning fra Meningskrisen – Et kall til eventyr. https://etkalltileventyr.no/kjop-bok/
- Forskjellen mellom sykehusfødsel og hjemmefødsel: https://www.womenandbirth.org/article/S1871-5192(23)00035-5/fulltext
- Hjemmefødsel medfører færre komplikasjoner for friske gravide når man forventer en normal fødsel: https://www.cochranelibrary.com/cdsr/doi/10.1002/14651858.CD000352.pub3/full
- Norske førstegangsfødende kvinners opplevelse av planlagt hjemmefødsel: https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0266613820300784
- Fedres opplevelse av planlagt hjemmefødsel: https://www.womenandbirth.org/article/S1871-5192(14)00124-3/abstract
- Viktigheten av en uforstyrret fødsel: https://birthpsychology.com/wp-content/uploads/journal/published_paper/volume-17/issue-4/06xgsNya.pdf ; https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1595201/
