Vi er skeptiske til en vaksine som ikke er testet på fars aldersgruppe. Men løftene om frihet veide tyngre. Så slipper far likevel ikke ut. Hva var vitsen med vaksinen, da?
Photo by sebastiaan stam on Unsplash
Å se far (87) slukne, å ikke kunne stryke hans kinn, holde hans hånd. Å se fars skritt miste fart, hans rake rygg bli skjev, hans blikk blekne … Ett håp var igjen: Vaksinen. Eksperimentell og potensielt dødelig, men vi kom til at det var verdt det. For nå skulle far få tilbake den gleden som gjenstod etter at demens tok ham: Å gå på tur med sine kjære.
Vaksinert, men slipper ikke ut
Så står han der ved ytterdøren, forvirret, men endelig påkledd. Og vaksinert. Den gamle luen han liker sånn, kjenner han den igjen? Støvlene et nummer større nå fordi føttene er hovne. Far hadde nesten mistet alt som heter iver, men nå ivrer han: Ut!
– Nei, sier personalet på sykehjemmet og lukker døren foran oss.
– Det er urettferdig for de beboerne som av ulike grunner har takket nei til vaksinen. Det kan skape misunnelse.
Tuller de?
– Nei, slik er det.
– Men det var jo derfor vi valgte å vaksinere! Så betyr det ingen forskjell for hans utfoldelse?
– Dere får lov til å være på rommet hans, det fikk dere ikke før.
Som om det rommet er et gode.
Doen fungerer ikke
Far vil ikke være på rommet sitt. Ikke finner han roen, og ikke finner han knappen på do for å trykke ned. Den forsvant en gang i fjor, og siden har doen surklet og vært uforståelig for far. For far er det en liten glede når han i det minste mestrer do. «Sykehjemmet skal pusses opp», svarer de når vi etterlyser et toalett som funker.
-Annonse-
– Jeg er så dum, jeg skjønner ingenting, gjentar far.
Jeg spyr av “dugnad”
Det gjør ikke vi heller.
Dugnad? Vårt stolte begrep som vi liksom var så norske om. Jeg spyr av dugnad, og dette er ikke dugnad. Dugnad er når alle vinner, ikke når de svakeste taper.
Først kaller vi det dugnad, den som far har alt å tape på. En «dugnad» som far ikke kan mene noe om fordi han er dement. Så sier vi at «dugnaden» er for hans skyld. Så øyner vi håpet «bare nå flest mulig vaksinerer seg!», en dugnad det og. Og nå står far og drar i ytterdøra med den fine luen som han ikke har båret på et år.
Noen er ikke vaksinert
Jeg vet ikke hva som er verst: å se far innesperret, eller å se noe hos personalet som jeg synes å gjenkjenne hos Høie, Nakstad og co: Makt. Er det deilig å flashe makt? Vil mye ha mer?
– Dere kan være på rommet hans, sier makten på sykehjemmet.
Men far drar oss mot besøksstuen. Han vil ikke være på rommet med toalettet der han ikke finner knappen for å fløsje. På besøksrommet har vi hatt et slags samvær siste året, der er blomster, kaker og kaffe. Og toalett som funker.
Far drar i armen min, sikter mot sofaen.
– Nei. Ettersom ikke alle er vaksinert, må dere være på rommet hans. I fellesområdene er ikke alle vaksinert, sier de.
Noen på sykehjemmet har altså takket nei til vaksinen, og «urettferdighet og misunnelse» er argumentet for å sperre far inne. Og vi kaller det dugnad!
Ikke “føre var” lenger nå, nå har vi tall
Vi har vært tålmodige med maktens «føre var». Nå er det ikke føre lenger, det er etter. Vi har tall, vi har kunnskap, empiri. Siden mars 2020 har vi lystret over 70 varianter av tiltak, anbefalinger, avbefalinger og forbud. Nok nå.
Én ting er at far neppe får oppfylt sitt siste ønske: Å dø med støvlene på. I tillegg undrer jeg: Hvordan føles makten på sykehjemmet, på podiene? Tør dere noen gang å åpne for tvilen? Tør dere å tenke tanken at alt dette kanskje ikke var verdt det? At vi med tiltakene tapte mer enn vi vant? Eller har dere gått til nedstenging av tvil?
100 års hemmelighold
I så fall kan det forklare 100 års hemmelighold: Før påske vil den «uavhengige?» kommisjonen legge fram sin rapport. Men Regjeringen har bedt om 100 års hemmelighold av innholdet, det er 40 år lenger enn vanlig. Vi får se konklusjonene, men ikke grunnlaget for dem.
Tenk om det var dere, Høie og Nakstad, som måtte forklare den stengte ytterdøren for far. Om dere måtte holde ham tilbake når han vil på tur, vaksinert og påkledd. Med den luen han ikke har båret på ett år. Fratatt turgleden, innesperret på rommet med et surklende toalett.
Hvilke ord ville dere brukt for å få far til å forstå? Hjelp oss, for vi er ordløse.
Les mer fra hemali
Lege: – Nei, vaksinens trygghet og virkning er ikke dokumentert.
Gir ikke immunitet, hindrer ikke smitte eller sykdom, så hvorfor kaller vi dem vaksiner?
Overlege: – Det trengs sterke ord for å beskrive hva myndighetene nå gjør med samfunnet.
Rundt en million oppslag om korona i 2020. Altfor få var kritiske.
