Min vei tilbake etter svineinfluensavaksinen

Jeg ble syk etter svineinfluensavaksinen. Veien tilbake til god helse måtte jeg finne selv.

Svineinfluensavaksinen: Høsten 2009 er jeg gravid med mitt andre barn. Foruten noen krevende hendelser i starten av 20-årene, som preget min psykiske helse noen år, er jeg er en frisk 28-åring uten øvrig sykehistorie. Hele livet til da har jeg vært lite syk, knapt tatt medisiner og tatt godt vare på kroppen.

Legen som følger meg opp i svangerskapet er derfor klar: Du trenger ikke vaksinen mot svineinfluensa. I stedet velger hun å sykemelde meg fra lærerjobben jeg hadde for å redusere sosial kontakt i en periode.

Min mamma -hun alternative

I min barndom hadde mamma gjort ting litt annerledes. Når jeg og broren min har vondt i ørene, dytter hun en hvitløksbåt inn der. Borte er gjerne verket dagen etter. Da jeg har mitt første, og foreløpig eneste, hull i tennene, nekter mamma tannlegen å fylle det med amalgam. Medisiner ser vi knapt, og maten lager mamma fra bunn.

Mamma lærer meg å lytte til kroppen min. Til å stole på at den evner å rydde og hele. Jeg går til voksenlivet med tillit til helhet og natur.

---

Hør Guros erfaring på Litteraturhuset i Oslo 26.2.!

Møt oss på Litteraturhuset i Oslo 26.2.

• Jon Holden om «Det nye Norge»: samarbeid og fellesskap
• «Husbonden» Steven Maddix om soppens mirakler i mat og jordbruk
• Wenche og Even fra Teppa gård om hjemmedyrking, konservering og matauk
• Julia om sensur: Alt vi ikke får vite i “vitenskapens” navn
• Guro om veien tilbake til helse etter at hun lå nede av svineinfluensavaksinen

---

Jeg har også fortalt min historie til Antijantepodden. Hør episoden her!

---

Jeg tok svineinfluensavaksinen likevel

Tilbake til legekontoret to uker senere, hun skal vurdere sykemeldingen. Legen ser på meg og spør:
– Har du tatt stilling til vaksinen?
– Ja, det gjorde vi sist, og jeg har slått meg til ro med det valget.
– Jeg har ikke lenger lov til å si det jeg sa for to uker siden, nå har myndighetene pålagt oss å anbefale vaksinen til alle gravide, er legens budskap.

På sekunder går jeg fra å være sett som et individ til å bli puttet i en sekk med alle landets gravide. Jeg kjenner meg sårbar og utsatt. I stedet for å stille flere spørsmål, konkluderer jeg at det er kommet ny informasjon som gjør vaksinen nødvendig for meg og barnet i magen.

Jeg tar vaksinen. Det forandrer min helse og hverdag.

Kronisk utmattet

Den første tiden feier jeg trøttheten og hjernetåken under teppet med at jeg er gravid. Den kraftige bihulebetennelsen som dukker opp rundt termin og som er seig å bli kvitt, setter jeg heller ikke i sammenheng med vaksinen. Uflaks, tenker jeg.

Men da sønnen fyller ett år, endelig sover godt og livet kommer i fin rytme, er jeg fremdeles kronisk utmattet. Da begynner jeg å legge sammen to pluss to. I tillegg til den overveldende trøttheten, utvikler jeg ledd- og muskelsmerter som jeg aldri i livet har opplevd. Infeksjonene står i kø, og jeg begynner å reagere på matvarer jeg alltid har tålt.

– Fibromyalgi, sier legene.
– Kan det skyldes vaksinen, spør jeg.
– Nei.

Jeg husker stillheten på legekontoret. Temaet liksom fordufter. Botemiddelet jeg blir anbefalt? Paracet og Ibux, gjerne i kombinasjon.

Hverdagskabalen

Våren 2009, før svineinfluensaen, utdanner jeg meg til fotograf. Lite vet jeg at det skal bli min redning. Som selvstendig næringsdrivende kan jeg legge opp dagene mine selv. Med arbeidsøkter på noen timer finner jeg tid til søvn før jeg henter i barnehagen. De dagene det ikke er mulig, tilbringer jeg kveldene liggende på gulvet mens barna leker rundt meg. Jeg har ikke krefter, og smertene i kroppen er tidvis uutholdelige.

Barna blir eldre og går etterhvert hjem fra skolen selv. I gangen blir de stadig møtt med beskjed på en lapp: “Mamma sover!”
Jeg forsoner meg med at livet mitt skal være sånn.

I 2018 får jeg kontakt med en biopat. 27. april det året har jeg første konsultasjon, datoen skal bli stående som min andre bursdag.

Da sier biopaten de ordene som for alltid skal endre min oppfatning om helse.

Biopatens funn

Undersøkelsen hos biopaten tar nesten tre timer. Først et langt intervju hvor alt, og da mener jeg alt, relevant for min helse tas opp. Blodet mitt analyseres på ulike måter, blant annet med mørkefeltsmikroskopi.

Funnene er klare og nedslående: sterk indikasjon på tungmetallforgiftning. I tillegg er cellemiljøet surt, og det er tegn til mye sopp. Det står rett og slett ikke bra til.

Redselen tar meg. Da sier biopaten de ordene som for alltid skal endre min oppfatning om helse:

“Sykdom er summen av belastning. Den gode nyheten er at om du kan leve på deg sykdom, kan du leve den av deg igjen”.

Biopaten kan heller ikke konstantere at vaksinen har skylden. Men antagelig er det den som ble dråpen i min kropp.

Biopatisk protokoll

En biopatisk undersøkelse gir en biopatisk protokoll. Den beskriver tiltak for å hjelpe kroppen tilbake til god helse. Hvilken mat må ut, hvilken må inn? For meg, og trolig de fleste, må det kosttilskudd til:
Sink, magnesium, omega 3, vitamin D og C, urter, homeopatiske midler og Zeolitt, som hjelper kroppen å rense ut tungmetaller.

Det er omfattende, men én ting skjønner jeg: Om jeg legger protokollen i skuffen, vil ingenting skje. Jeg har fått verktøyene, jobben må jeg gjøre selv.

27. april 2018 er en fredag og jeg har allerede handlet inn til tacoen. En brøkdel av et sekund sveiver tanken innom: “Du kan vente til i morgen”.

Så tar krigeren i meg over: “Åtte år er nok, nå skal du bli frisk!” Jeg svinger innom butikken på vei hjem og kjøper hjertesalat som skal erstatte tacoskjellene. Det blir den kjedeligste tacoen noen gang, uten ost eller rømme, men det første skrittet til endring er tatt.

Etter to uker med nye vaner skjer det som kjennes som et mirakel.

Mitt nye kosthold

Jeg slutter med all mat som inneholder gluten, meieriprodukter, sukker og gjær. Industriframstilte glutenfrie produkter er også nei. Inn går råvarebasert, økologisk mat. Frukt, bær, kjøtt, villfisk, gode fettkilder og egg av kvalitet.

Etter to uker med nye vaner skjer det som kjennes som et mirakel: Hjernetåken letter, ledd- og muskelsmertene forsvinner, jeg sover bedre og vekten begynner å gå ned.

Etter ytterligere noen uker sitter jeg en kveld i sofaen og innser at jeg har vært våken helt siden morgenen. Jeg har ikke trengt å sove!

Det skal gå ytterligere måneder før jeg virkelig kjenner meg frisk. Å si farvel til brød er tyngst. I over et år fortsetter jeg med brød, glutenfritt, men industriframstilt. Da jeg også kutter dette, er det som om kroppen får enda et gir.

Med energi kommer overskudd og nysgjerrighet: Hvordan henger ting sammen i kroppen? Er det sant at mat er medisin? Jeg begynner å lese og forstå, mat blir min lidenskap.

Mitt nye liv

Snuoperasjoner smaker gjerne vondt. Dessuten er de tidkrevende og kan framstå sære. Ettersom tiden går, kjenner jeg meg sterkere og tryggere i mine nye, “sære” vaner.

“Er det ikke begrensende å leve sånn?” Spørsmålet får jeg ofte.
Begrensende i forhold til hva, spør jeg da.

Å være syk er begrensende. Å ikke ha overskudd til livet, til å være mamma.

Med god helse vinner jeg timer som jeg kan bruke på annet enn å sove. Når barna kommer hjem fra skolen har jeg stekt sunne vafler. Plutselig digger jeg å bruke tid på planlegging og innkjøp. Jeg kan stå over grytene i stedet for å ty til raske og dårlige løsninger. Jeg går lange turer i skogen. Jeg går barna i møte på skoleveien og bli møtt med utstrakte armer. Barneøyne som sier:
“Vi har fått tilbake mammaen vår!”

Livet smaker så godt igjen!

Jeg er ikke lenger den usikre, autoritetstro Guro som legger helsen min i hendene på dem i hvit frakk.

Helsereise 2.0

I dag er jeg 41 år og kjenner meg sterkere og friskere enn som 30-åring. 27. april 2023 feirer jeg femårsdag.

De siste snart tre årene har vært det jeg kaller for Helsereisen 2.0. Pandemien blåser enda mer liv i lidenskapen for mat og helse. Jeg bestemmer meg for å være et levende bevis på at helse kommer innenfra og at vaksine ikke er eneste vei til god immunitet. Snarere tvert i mot.

Jeg begynner å koke tarmstyrkende kraft, jeg faster regelmessig og prioriterer søvn mer. Jeg har også så smått begynt å mestre den edle kunsten å si nei. Dét er fremdeles det mest krevende. Å si ja bare når du mener ja, er medisin i seg selv. I vårt travle samfunn er hvile en fremmed valuta. Desto viktigere er det å ta tilbake ro og hvile. Sammen med tid i naturen.

Takknemlig

Jeg er ikke lenger den usikre, autoritetstro Guro som legger helsen min i hendene på dem i hvit frakk. I dag er jeg takknemlig fordi jeg har lært flere tilnærminger til helse enn standardene på legekontoret. Takknemlig for å fremdeles lære. Takknemlig for å kunne hjelpe andre med min erfaring.

Jeg lever fremdeles helt glutenfritt. Jeg er forsiktig med gjær, og spiser minimalt med sukker. Men jeg har tatt tilbake meieriprodukter i form av meierismør, Kefir og rømme som er lavpasteurisert og ikke-homogenisert. Jeg renser kroppen med Zeolitt et par ganger i året, og tar kosttilskudd som sink, magnesium, multivitaminer, vitamin D, B12, omega 3 og reinlever i kapsler.

Jeg presiserer at veien til bedre helse ikke er “one size fits all”. Min kropp er unik, akkurat som din. Men minst én ting har vi til felles: Kan du leve på deg sykdom, kan du leve den av igjen. Du må bare få tilgang til verktøyene OG ta dem i bruk.

Jeg ønsker deg det beste på din helsereise, og et godt nytt år!

---

Les mer fra Hemali

Biopat Renate Elida Haug: – Det er summen av belastning som gjør oss syke
Tran, vitamin D og Omega-3 – la oss avklare!
Omega 6:3: Er du i balanse?
Kjersti spiste seg frisk fra kronisk utmattelse