fbpx

– Vi sier nei til oss selv for å passe til forventninger og krav

– Jeg ser rundt meg i klasserommet og får lyst å gråte. Her sitter vi. Tenåringer i våre «beste» år. Hvordan skal vi følge drømmene våre når vi fra så ung alder er blitt programmert til å tenke at verdien vår ligger i tallene på papirene? 

Teksten er skrevet at Serine Tangen (17), og er en skoleoppgave ved Oslo by Steinerskole. Elevene skulle skrive om en rolle de har i livet. Tangen valgte å endre oppgaveteksten og skriver her om menneskers rolle i samfunnet, og hvilke standarder og forventninger som er videreført fra tidligere generasjoner.

Hele livet mitt til nå har det vært søkelys på å forberede meg til «livet der ute», altså jobb og karriere. Det finnes mange argumenter både for at skole er bra, og ikke bra. Jeg ser både positive og negative sider ved dagens skolesystem. Men det blir forventet av oss unge at vi skal prestere bra i alle fag. Men når familie, venner og miljøet rundt oss forventer at vi skal nå «langt» i en karriere, blir jeg tvilsom.

De samme forventingene får 12-åringer til å telle kalorier, til å trene til de brekker seg.

Gir opp drømmene

Samfunnet er bygget opp av forskjellige klasser av mennesker. Det er ingen hemmelighet at de som er i de lavere klassene jobber så de i høyere klasser tjener mer og får mer makt. Både du og jeg lever i denne klassefordelingen. Vi gir opp drømmene våre og sier nei til oss selv for å passe inn i rollen vi har fått utdelt i samfunnet. Flere og flere «våkner» nå og ser at dette er et dysfunksjonelt system som ikke lenger passer inn med hvordan mange av oss ønsker å leve.

Forventninger til mennesker har eksistert i århundrer, og de kræsjer med hvordan mange av oss ønsker å leve livene våre. Mange av oss har lyst å reise masse og å oppleve både gleden og sorgene ved livet. Mange av oss har lyst til å bli diktere og slippe ut våre indre tanker, og mange av oss har lyst å bli musikere, kunstnere, dykkere eller skuespillere. Men bare de færreste av oss blir hva vi virkelig ønsker oss. Vi sier nei til drømmene våre fordi samfunnet har sagt at bare de færreste klarer seg i yrket de virkelig ønsker seg. Derfor ender de fleste av oss i jobber vi hater. 

– Flere og flere «våkner» nå og ser at dette er et dysfunksjonelt system som ikke lenger passer inn med hvordan mange av oss ønsker å leve.

– Flammen slukker

Jeg ser rundt meg i klasserommet og får lyst å gråte. Her sitter vi. Tenåringer i våre «beste» år og lærer det samme som foreldrene og besteforeldrene gjorde. Motivasjonen, gnisten og flammene vi bærer inni oss slukker sakte for hver tåre felt over lekser, karakterer, utmattete kropper og sinn. Hvordan skal vi følge drømmene våre når vi fra så ung alder er blitt programmert til å tenke at verdien vår ligger i tallene på papirene? 

Jeg ser rundt meg og jeg ser slitne ungdommer. Jeg snakker med barneskoleeleven og alt hun vil er å leke ute. Jeg snakker med 50-åringen og hun feller tårer fordi hun er så sliten av jobben at hun nesten ikke klarer å ta vare på barna sine. Alt hun vil er å pakke sakene sine og ta med seg barna og flytte til Spania. Men det gjør hun ikke, hun blir på jobben sin og ser barna sine vokse opp til å bli likedan og tråkket på av alt de burde, skulle og «måtte» gjøre og fortalt av samfunnet. Jeg snakker med 80-åringen og han er trist. Trist fordi han ikke tok flere sjanser i livet. Trist fordi han ikke fulgte drømmene sine. Trist fordi han ikke fikk opplevd mer.

Samfunnet forteller oss og viser oss alt vi burde gjøre fordi det ligger trygghet i det. Kan ikke flere se det? Kan ikke flere se alt barnehagebarnet, 50-åringen, 80-åringen, deg og meg skriker for? Hva vi virkelig ønsker oss? Forventningene fra alle rundt oss tar oksygenet ut av gnistene som en gang brant.

Motivasjonen, gnisten og flammene vi bærer inni oss slukker sakte for hver tåre felt over lekser, karakterer, utmattete kropper og sinn.

Samfunnet kræjser med drømmene

Kanskje tenker du nå: Ja, sånn er det. Lev med det sånn resten av oss gjør. Velkommen til den virkelige verdenen. Kanskje det er det jeg selv tenker om 20 år når jeg selv har gitt opp alle drømmene mine for å heller sikre meg. For å bli en del av saueflokken. For å ikke virke underlig. Men har ikke du også fortsatt den samme gnisten inni deg? Jeg vet du har det. Lysten til å rekke fingeren til alt og alle og ta med deg hunden din, katta di og barna dine til Spania. Hva stopper deg? Rollen din samfunnet har gitt deg stopper deg. De stygge blikkene stopper deg. Risikoen for at alt kan gå galt stopper deg. 

De samme forventningene sier også at vi skal se ut som om vi aldri har opplevd noen ting. At vi skal være tynne, vakre og se elegante ut. De samme forventingene får 12-åringer til å telle kalorier, til å trene til de brekker seg. Fordi hvis ikke dette blir fulgt, hva skjer da? De samme dømmende gryntene fra samfunnet skjer.

Systemet er problemet

Samfunnet krasjer med drømmene våre. Jeg vet vi alle på et punkt i livet har alle hatt disse tankene. Har hatt lysten og drømmene, men lagt dem bak lås og slå for å en gang håpe på å ha glemt dem. Jeg vet at jeg skriver denne teksten for oss alle. 

Jeg mener det viktigste er å anerkjenne problemet med systemet vi lever i. Hvis nok mennesker ser problemstillingen håper jeg at vi har mot nok til å endre det. For meg hadde det betydd mye å få endret på dette, og det vet jeg det hadde gjort for mange andre også.

Nok mennesker må bare våkne først.


Siste artikler fra Hemali

Verdensdagen for psykisk helse: – I år vil jeg videre!
Matpakke med mening!
Hemali lanserer webinar om kreft
Tran, vitamin D og Omega-3 – la oss avklare!

- Annonse -
- Annonse -

Følg oss!

0FansLike
0FollowersFollow
- Annonse -

Les mer om ...

- Annonse -