Pappvin i kopp, alene under varmelampen på verandaen, stirrende ut i luften. Slik satt Hanne Merete Falck (54) i fire år.
Jeg ventet på min «gamle» Hanne, sier samboer Tor Strømsnes.
De traff hverandre på nettstedet Sukker i 2011.
– Men nå var det mer salt, sier han med et lite smil.
Hun hadde mistet alt, hun var redd for å miste samboeren også.
Tor: –Det var kun én ting som betød noe for deg: å få i deg vinkvota.
Hanne var i forfall, innvendig og utvendig. Hun orket ikke sitt eget speilbilde.
– Jeg så ut som en ballong. Ingenting ga glede, heller ikke å besøke folk, for noe kunne skje som gjorde at jeg ikke fikk drikke. På verandaen hadde jeg treliter´n og røyken.
Her satt jeg, i et tomt, sort hull på en nedslitt gård.
Rundt beina våre nå to glade pudler, på bordet en kurv egg, på tunet høner og ender, og planene for gården er mange: Alpakkaer, geiter, beredskapshjem, Inn på tunet-gård…
Hanne har to voksne døtre.
Hit til Årnes utenfor Oslo flyttet paret i 2016, og pappvinen ble Hannes eneste venn. Restauranten og drømmen på Hadeland hadde gått konkurs, kun milliongjeld var igjen etter tre års iherdig innsats for «Garverigården spiseri».
– Vi havnet her fordi vi måtte, ikke fordi vi ville. Jeg hadde mistet venner, kolleger og et fantastiske miljø. Her satt jeg, i et tomt, sort hull på en nedslitt gård. Hvor ble livet mitt av? Å drikke fjernet de tankene jeg ikke ville ha, tanker av skam.
-Annonse-
Hun ønsker ikke å slutte
Om morgen drar Tor til jobben som terapeut, Hanne sover formiddagen vekk. Hun våkner så, går ned, heller rødvin fra papp til kopp. Alltid den samme vinen. Alene på verandaen. Der finner Tor henne på kvelden, hun er ikke kranglete, hun snøvler ikke, men hun er likegyldig. De spiser, hun drikker vann til maten. Koppen alltid der ute. Hun går ut igjen, han ser litt på tv, legger seg, hun sitter utover natten.
Hanne forstår og innrømmer at hun drikker for mye, men hun har ikke lyst til å slutte.
Tor hadde falt for livlige, blide, løsningsorienterte Hanne. Han forstår at han ikke kan tvinge den Hanne tilbake.
– Tor var fantastisk, maste aldri på at jeg måtte drikke mindre eller slutte.
– Jeg forstod at Hanne var i stress og skam, at hun ikke trengte mer. Min tanke var aldri at drikkingen var problemet, men at drikkingen var symptomet.
Døtrene mine led i bakgrunnen. Hvor mye forstod jeg først i ettertid.
Fra fjern og nær hører Hanne at «vi er redde for deg, vet du, nå bør du slutte å drikke».
– Det skapte bare mer stress.
– Om Hanne hadde kunnet slutte, så ville hun sluttet, sier Tor.
– Jeg var livredd for å miste deg også, sier Hanne.
– Hva med døtrene dine?
Hanne får tårer i stemmen:
– De led i bakgrunnen, hvor mye forstod jeg først i ettertid.
Sommeren 2018 skjer det noe. Først får Hanne en høne, så kyllinger.
En dag bestemmer hun seg for å snu døgnet tilbake, på to år hadde ikke Hanne og Tor lagt seg samtidig. Dagslyset gir noe.
Som sosialklient krever NAV at Hanne går på kurs for å komme tilbake i arbeid.
– Men det er en ting: jeg drikker, sier Hanne til konsulenten.
– Jeg bælja og grein, skammet meg slik. Men jeg kalte meg ikke alkoholiker, det er et stigma. Å drikke er ikke noe jeg er, men noe jeg gjør. Når du tenker slik, åpner du for muligheter.
Leveren svikter, magen er betent
Blodprøvene hennes avslører sviktende lever, betent mage og næringsmangler. Om morgenen hoster hun til hun kaster opp. Det skremmer henne ikke nok til å ønske å oppgi vinen, men samtaler med ruskonsulenten gir håp.
– Hun var fantastisk. Vi snakket om en rusklinikk på Jessheim, jeg at tenkte ja, ja, jeg må gjøre noe.
Spesialister og andre sier at det er livsfarlig å bråstoppe med alkohol, at det kan gi epilepsianfall.
– De sa at jeg måtte på avrusning.
Hanne drar dit, men ombestemmer seg når hun ser regimet:
– En sprøyte vitamin B og beroligende medikamenter, du blir isolert, døren låses, og du får medisiner som forebygger epilepsi. Etterpå?
– Skulle de sende meg hjem, for det var ingen ledig behandlingsplass. Hjem til vinen? sa jeg.
– Vi har søkt om plass, men i mellomtiden må du være hjemme, sa de.
Hanne takket nei.
– Jeg var blitt litt motivert til å slutte, men ønsket ikke medisiner som skulle ta meg ut av avhengighet. Det fantes ingen individuell behandling, det samme program gjaldt for meg som for dem som drikker en liter vodka om dagen.
Hun rydder på gården, prøver å rydde i hodet slik at det skal bli plass til nye tanker. De to prater mye, Tor hjelper henne å fjerne støy og stress.
– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten Tor.
Vi mennesker gjør det vi gjør fordi det gir mening. Den dagen det ikke gir mening lenger, stopper vi. Tor.
På Facebook finner hun Julie Winge, tidligere alkoholiker. Hanne følger Julies «morgensendinger». Julie skal sende direkte i Oslo, kunne det vært noe?
Hanne nøler, Tor dytter. Motvillig og beruset blir Hanne med, datteren Martine (22) også.
– I plenum etter sendingen sa Martine… Å, nå får jeg klump i halsen, sier Hanne. Og fortsetter:
– Martine spurte: Er det sånn at når noen drikker, at vi må tenke over hva vi sier til dem så de ikke blir trigget til å drikke mer?
– Det traff meg og hele salen. Jeg hadde ikke sett hva drikkingen gjorde med barna mine.
I bilen på veien hjem gråter Hanne fra sitt såreste sted. Hva er det du driver med, spør hun seg selv.
– For første gang klarte jeg å se det: ungene dine har det så vondt, og du sitter og drikker. Hun drikker videre den kvelden. Men øver seg på pauser, setter seg med Tor på sofaen.
– Så – nesten som en åpenbaring – sier hun til seg selv: «Du skal ikke ut på verandaen etter tv-stunden, du skal legge deg uten mer vin.»
Ute av buret
Mandag morgen, september 2019: Koppen står klar på verandaen, men hva om hun hører på Julie før vinen? Klokken blir ti, for første gang på fire år spiser Hanne uten å ha drukket først. Klokken blir to. Oi! La meg ta en time til. Og en til. Hun har ikke drukket siden.
Da vinen gikk ut kom mestring inn. Med den nye tanker, selvtillit, styrke, smil.
– Den euforien… Jeg var som en fugl ute av buret. Jeg så all verdens muligheter.
– Kunne du tatt et glass vin i dag?
– Ja, det tror jeg. Men jeg har ikke lyst.
– Jentene mine er så stolte. Jeg gleder meg ved de minste ting, som ferske egg utenfor døra.
– Jeg fikk ikke bare kjæresten min tilbake. Hanne har mer humør, tilstedeværelse, engasjement og energi enn noen gang, sier Tor.
PS Vil du snakke med Hanne om rus? Send henne en pm på Facebook.
Les mer fra hemali
Henriette Lien: – Folk får tro hva de vil.
Linn Stokke: – Min drivkraft er å bringe verdi videre.
– I framtidens helsevesen er pasienten drivkraften, ikke legen.
