Henriette Lien: – Folk får tro hva de vil

henriette lien

– Jeg bryr meg ikke.
Med korona måtte Henriette Lien (50) avlyse årets yogareiser. Hun er ikke vant til å være så mye i Norge. Hun synes det er trangt her.

Fordi vi er usikre, vi tør ikke å kjenne etter hvem vi dypest sett er, sier Henriette.
– Om vi ikke lærer av denne bråstoppen, har vi gått glipp av mye. Vi bør gripe enhver anledning vi får til å sende blikket innover.
Når Henriette mener mye om vaksiner, veganisme eller korona, stormer det. Da hun delte en film, fjernet hun den raskt fordi: “jeg fikk skylden for at folk blir smittet av corona, skriver hun på Instagram. Dagbladet skrev også om saken med overskriften “Elendig dømmekraft”.
– Jeg trenger ikke å bli likt, jeg er meg selv – det holder lenge.
Hva når noen sier stygge usannheter om deg?
– Så er det ikke mitt. Den personen må gjerne mene, men trolig speiler det noe i dem. Folk kan si at det har rabla for meg. Det kommer fra deres manglende evne til å se en annen sannhet. Om du ikke står i deg selv, er glad i deg selv, da blir du en kasteball, en som vil gjøre folk til lags fordi du ikke gjør deg selv til lags.
Ordene kommer taktfast.
– Jeg vil fylle dagen min med bevissthet, sånn at jeg lever her. Det er like krevende som å opprettholde en sixpack. Tenk om vi brukte like mye tid til innsiden som til utsiden…
– Fint hus, stor familie og mange venner er null verdt om vi ikke tør å være den vi er. Å være ensom sammen med andre, det er ensomt, det.

Singel, men mangler ingen

Ytre summert har Henriettes liv løpt slik: En barnehagejente som observerte fra husken og ikke forstod. En skolejente som ikke hørte hjemme, som skulket og stadig måtte til rektor.
– Jeg var bombesikker på at jeg skulle være et annet sted. Ville sviktet meg selv om jeg ble. Det er kjernen min, den er urokkelig.
Videre: En turner. En rebell med lag av hvit sminke som drakk for mye i ett år og siden aldri mer drakk. En danser. En skuespiller. Nå yoga, alenetid, stille liv.
Sønnen Casper (19) har flyttet ut, datteren Selma (12) bor annenhver uke.
Hun har ikke kjæreste. Men mangler ingen. Det beste i livet?
– At jeg er meg.
Jeg undrer: Hvordan klarer hun å si slikt uten at det høres banalt?
– Det er den jeg er på innsiden som avgjør handlingene mine. Først da kan jeg tiltrekkes andre mennesker ut ifra rikdom, ikke ut ifra mangel. Om jeg «manglet» en kjæreste, så skulle han fylle den plassen. Når vi tiltrekkes hverandre ut ifra rikdom, slipper vi redselen for å bli forlatt. Ingen kan forlate deg om du er fylt av deg selv. «Du møter ham snart», sier folk. Slik impliserer de at først da blir livet bra, da kan du hvile, men inntil det må du være på jakt.

Jeg har mine erfaringer med brudd og traumer.

Hvordan har du kommet til slike svar?
– Det har tatt meg sånn cirka femti år, ler hun.
– Jeg har mine erfaringer med brudd og traumer. Og spørsmål: Hvorfor gjør jeg ting som jeg vet gjør vondt? De samme sirkler og mekanismer.
Henriette måtte «hele» seg selv.
– Først da kunne jeg bryte mønstrene.
Som?
– Menn jeg valgte, tanker jeg tenkte.
Hva slags menn var det?
– To typer: De som trengte meg, det ga meg en slags følelse av verdi, at jeg betød noe i deres mangel. Og de som ikke trengte meg, som jeg måtte pese for å få, om jeg fikk dem ville det bekrefte at jeg er noe.

-Annonse-

12 år og bodde bak en bil

Som barn var Henriette drevet av «en ekstrem rastløshet». 12 år gammel tok hun med seg et halvt brød, to rene underbukser, skrev en lapp til foreldrene:
«Jeg tror vi trenger litt tid fra hverandre».
– Jeg bodde bak en bil i to dager. Huff, så forferdelig jeg må ha vært. Foreldrene mine var fine, det var mer at jeg ville til noe enn fra noe.
– Jeg har vært i dårlige forhold, men når det virkelig skorter på sjelelig plan, da svikter jeg ikke meg selv. Jeg kan stå i alt, jeg har meg der. Har du ikke det, blir du en dupp på et åpent hav.
Da hun flyttet ut seksten år gammel, var det ikke til London, men fra Oslo.
– Jeg satt i parkene og leste om buddhismen. Min indre verden har alltid vært større enn den ytre. Jeg er en betrakter. Kunne godt henge i taklampa på fest, men også der var jeg en observatør.

Få rasjonelle tanker

Henriette sier nei til det meste. Så hvorfor ja til hemali?
– Sånt bare merker jeg. Jeg har få rasjonelle tanker, følger intuisjon og instinkt. Vi sitter fast i en gammel ide om at sjel og kropp er adskilt. Om vi har kunnskap om energi, kvantefysikk, at vi er energi og generer energi, at vi påvirker og påvirkes av hverandres energi – da kan vi bruke den konstruktivt.
Om barna dine skulle sammenfattet hvem du er, hva ville de sagt?
Hun ler:
–Mamma, kan vi vær så snill å ha én samtale uten at ordet «energi» inngår?

Oktober 1998: Henriette står i passasjen i Majorstuhuset etter pressevisning av Hotel Cæsar. Hun undrer: Er det siste gang jeg står her og ingen vet hvem jeg er? Slik ble det.
– Jeg hadde danset i 15 år, og ønsket forandring. Nevnte for et byrå at jeg hadde lyst på noen replikker. Det stod mellom Kathrine Moholt og meg. Jeg hadde vært lenge nok i bransjen til å forstå at det kunne gå to veier: Ad skauen – da kunne jeg gå tilbake til dansen. Eller det kunne ta av. Da skulle jeg ha min liste klar.

Jeg ble ansett som sær, men det er jeg ikke. Jeg er meg.

Hun spilte Ninni, og det fløy: Serien gikk fem dager i uka. Slo rekordene. Brøt hinnen for norsk kjendiseri. Hun hadde bare seg selv og en liste.
– Hva jeg ville være med på, og ikke. Ingen «hjemme hos», ingen sponsorat, ingen betalte reiser. Jeg kunne reise jorda rundt betalt av Se og Hør. Men jeg hadde sett pressens kynisme, hadde fått min skje av møkkapresse. Jeg er introvert og sjenert, har ikke behov for å synes. Jeg ble ansett som sær, men det er jeg ikke. Jeg er meg.
Men ingen skuespiller i hjertet:
– Det var et sirkus, voldsomt, gøy, muligheter, opplevelser… Men jeg fikk ikke plass til meg selv. Det oppstod et gap. Jeg sluttet å se folk i øya, gikk med caps i fem år. Etter Cæsar måtte jeg lege sårene.
– Hvordan gjorde du det?
– Ved å stå i det: finne ut av det, finne barnet i meg, og trøste det. Det er innsikt og vekst i alt. 
– Statusen som kjendis gir en oppmerksomhet jeg ellers ikke ville fått. Den bruker jeg til å formidle noe jeg tror folk vil høre. Det var universets plan for meg.

Ikke slaver av våre gener

Bortsett fra en haug med matallergier og slitasjeskader, er helsen god. Hun mener vi står i et skifte. Som samfunn, som individ.
– Fra å være «slave av genene våre» til å innse at vi kan påvirke egen helse. Men for mange er smerten ved å være offer enklere enn smerten i å ikke ha alle svarene. Om du tar mer ansvar for eget liv, så er mye ukjent. Da kan det være mer behagelig å overlate ansvaret til legen. Vi må tåle å ikke vite, uten svar ligger alle muligheter åpne. Panikken for å komme til kort, ikke ha nok kunnskap, er et superkompleks i Norge.

Jeg sluttet å se folk i øya, gikk med caps i fem år.

Blir hun ikke bekymret for økonomien når alle reisene ble avlyst?
– Jeg aldri tenkt på økonomi, det har alltid ordnet seg. Som danser hadde jeg av og til så lite penger at jeg måtte handle på 7-eleven mens jeg ventet på lønn. Betalingsløsningen der var ikke øyeblikkelig, jeg kunne overtrekke kontoen. Jeg har hatt rotter i sofaen og vasket håret med grønnsåpe.
Hun tror på flere liv etter dette.
Vi trasker ut fra kafeen.
–Hva håper du blir stående etter deg?
–Spiller ingen rolle, jeg er her uansett. Som energi.

Les mer fra hemali

Hjelp ungdommen din til frie valg: Hold munn!
Maria Borelius: – Jeg har medfølelse med fastlegen.
Matavhengig? Sukkeravhengig? Ta testen.
Linn Stokke: – Min drivkraft er å bringe verdi videre.






– Annonse –

– Annonse –