Vår Ferdinand fyller ett år i dag. Jeg deler min fødselshistorie, som inspirasjon og som en påminnelse til kommende fødekvinner: Du har kraften i deg til å ta imot barnet ditt. Helt selv!
Av Ida Solberg, først publisert på hennes FB-profil. Foto: Guro Høgberg (over) og Julia Schreiner Benito
Du er bare i ditt eget hjem, også føder du når tiden er inne. Ikke spesielt alternativt, bare veldig tradisjonelt.
En fødekvinne trenger fred, trygghet, tillit og ro.
Gravid med mitt fjerde barn, en velsignelse og berikelse. Overraskende, men desto større glede. Etter tre hjemmefødsler med jordmor, hadde jeg bestemt meg for at om jeg noen gang skulle få denne muligheten igjen, ville jeg føde helt-helt selv. Ikke fordi de forrige fødslene med jordmor ikke var fine. De var ulike og fantastisk på hver sin måte. Og over en periode på 12 år, var jeg også så heldig og ha med samme jordmor på alle tre.
-Annonse-
Ingen forstyrrelser eller forventninger
Likevel. Å være hundre prosent i egen boble, egen sfære, egen verden… Helt uten forstyrrelser, innblandinger, forventninger og tidspress. En fødekvinne trenger fred, trygghet, tillit og ro. Trygghet i sitt eget hjem.
Du skal ingen steder, du er bare her og nå. De du har rundt deg har tillit til deg og lar deg få roen du trenger for å kunne føde barnet ditt på den måten som kjennes mest naturlig. Takk, Henrik. For at du har tillit til meg og min fødekraft, min kropp og at du gir ro, trygghet, rom og kjærlighet.
Ferdinand – han som bærer lyset
En vakker vannmann. Født en sen kveld i januar. Vår Ferdinand, lysbæreren! Ferdinand betyr; han som bærer lyset.
Den januarnatten våkner jeg fire om morgenen av murringer. Jeg lytter spent på neste bevegelse, teller tre kraftige sammentrekninger ganske tett. Vi står opp, lister oss, fyrer i ovnen, tapper i fødekaret. Jeg rugger på en yogaball for å åpne bekkenet.
Ute er iskald, mørk vintermorgen, inne er en fødestuen i ferd med å bli klar. Lun og stille. Magi inne før verdenen ute våkner til liv. Jeg vender innover, overgir meg til kroppen, lytter og lar den guide.
Jeg er en portal som får bringe liv til jorden.
Hjemmefødsel uten innblanding
Jeg flyter med og merker at Ferdinand er på vei. Kjenner forløpet bedre nå enn med de forrige fødslene. Intuitivt vet jeg at Ferdinand har det perfekt, han skrur seg og roterer sakte nedover i fødselskanalen. Vi bruker ingen doppler, ingen stetoskop eller “hjelpemidler”, ingen vaginalundersøkelser, stripping eller andre intervensjoner. Jeg er overbevist om at det er da man lett mister den naturlige kontakten.
Jeg kjenner tillit til kroppen, universet, barnet. En urkraft, et finstemt maskineri. Det er så himla fascinerende om vi våger å ta denne kraften tilbake. Fødekraften. Forsone oss med skapelsen livet, og døden.
Ta det fulle og hele ansvar for seg selv. Sine egne valg og sitt eget liv.
En urkraft, et finstemt maskineri.
Ungene våkner, fødselen stopper
Ungene våkner i takt med sola. En etter en kommer de til, spente. Boblen sprekker på et vis, dagen trenger igjennom, lyset tar plass, verden våkner, og riene stilner.
Utenfor passerer morgenrushets hverdag med skoleelever på vei til bussen. Så underlig livene våres leves parallelt. Bare meter unna går verden sin gang. Her venter vi på et nytt lite menneske. Så stort, absurd, vakkert, skjørt. Så naturlig. Morgen har blitt dag, riene har avtatt. Så stilner de helt.
Ferdinand har ikke tenkt å komme nå. Ikke i denne yang energien, som dagen er. Han vil vente til kvelden og roen. Ingenting er galt med at fødselen stopper opp. Tenk om vi bare kunne ha mer tillit til nettopp dette. Til kroppen, naturen, sykluser, rytmer. Til guddommelig timing og til skapelsen.
Brått kjenner jeg følelsen av usikkerhet og tvil.
Tvilen kommer
Likevel slår gamle mønster og programmeringer ned i meg. Brått kjenner jeg følelsen av usikkerhet og tvil. Ikke fra min indre stemme, men fra noe utenfra. Som om jeg blir testet på min egen tillit.
Jeg holder frykten på avstand, den skal ikke få komme inn her og så tvil!
De eldste guttene er hjemme fra skolen, de skal tross alt få møte lillebror! Tre gutter, to snart i tenårene, får oppleve en helt naturlig fysiologisk fødsel. Dette er livet på ekte og en dag skal de kanskje selv være en støtte for sine kjære.
Timene flyr, i en lett tåke av forventning, spenning og hormonrus. Det er som om jeg får beskjed om at jeg må være helt alene nå.
Jeg legger meg på sofaen med musikk på ørene. Enya. Caribbean Blue. Tårene triller. Noe forløses og riene setter i gang for fullt! Klokken er 16:16.
Hjemmefødsel med barnefar som jordfar
Jeg veksler mellom kraftige sammentrekninger og total hvile. Inn og ut av fødeboblen. Det går stadig radigere nå. To minutter mellom riene, jeg må bevege meg. Puster meg igjennom, dypere pust, sterkere kontraksjoner. Tiden er borte, vannet i karet er klart, det kjennes lindrende og forløsende. Ingen motstand, jeg flyter med.
Jeg kjenner Ferdinand langt nede i fødselskanalen, forløpet endrer seg, det veksler til pressrier.
– Så deilig, mamma! Bader du, spør treåringen og kryper opp i sofaen med storebrødrene sine.
Jeg må ut av fødekaret og kjenne gulvet under beina. Ungene har flyttet seg nærmere, de sitter som Tripp trapp tresko på kjøkkenkrakken. For et knippe! Så er hodet ute. Barnefar Henrik er verdens stødigste jordfar og tar i mot sin sønn som den mest naturlige ting.
Vi har fjernet oss langt fra det en fødsel er, en naturlig prosess.
Alle er vi etterkommere av noen som hadde hjemmefødsel uten en autorisert jordmor tilstede.
Siste artikler fra Hemali
Journalisten i Forskning.no synser om tilsetningsstoffet karragenan.
Kreft: – Jeg har ikke funnet på denne behandlingen selv.
Hemalipodden: – Du kan gjøre mye selv for fertiliteten.
WHOs generaldirektør i Davos: – Må forberede oss på “sykdom X”
