Uvaksinert? Reiselysten? Fra og med 12. mai trenger du ikke lenger å være vaksinert mot covid-19 for å reise til USA. Husker du reisestyret? Her er et tilbakeblikk!
Av Rune Lillevik Bildet er tatt av Ronile fra Pixabay (Les mer om USAs innreiseregler her.)
Uvaksinert reisebrev fra en sverdsvinger: Sørøst-Afrika, februar 2022. En mørk sky hang over humøret da den hijabkledde frøkna bak skranken høflig ba om fersk PCR-test og vaksinasjonspapirer i bytte mot boardingkort og flysete hjem. Nei, svarte jeg, og la til at destinasjonen min langt der nord hadde avskaffet dette forbannede tøvet. På denne akk så vakre afrikanske utposten hadde de papirer på det motsatte.
Om jeg allerede framsto lettere aktivert, ballet det ikke mindre på seg med kravet om meningsløs PCR-test. Dette fikk jeg forevist, fortsatt høflig men nå mer nervøst. Tålmodigheten hadde imidlertid seilt akterut i det ganske senter av mitt dunkle skysystem. Den unge kvinnen sank mistrøstig i hop under det verbale tordenværet.
Om covid-galskap 2022 hadde en storebror, var denne 2021
-Annonse-
Måtte være vaksinert – selv for mellomlanding!
Det var mer at jeg hadde rett enn utbruddet som fikk meg inn på flyet. Dette var billett nummer to for reisen nordover. Forsøkte først via Kenya, men etter å ha spottet ugler i mosen kontaktet jeg Kenya Airways.
Ja visst; ”all travelers must be fully vaccinated against Covid to enter or transit in Kenya”. Selv for en transit altså, der jeg i juridisk målestokk ikke engang entrer nasjonen. Fantastisk. Ingen refusjon. Og beklager eventuelt bryderi dette måtte medføre. Nå måtte jeg behersket, saklig, og – ettersom jeg er like mye gentleman som jeg er pirat – med den største høflighet jeg maktet be flyselskapet ryke og reise.
Uvaksinert reise nordover via Qatar
Om covid-galskap 2022 hadde en storebror, var denne 2021. Da var jeg på tokt i et annet afrikansk land. Massiv fryktpropaganda hadde da nådd også deler av Afrika, selv om Europa var verre. Jeg merket meg at mine sørlige medmennesker i langt større grad holdt seg unna mRNA-sprøytene enn lydige og kampanjemarinerte nordboere.
Alle fly ble dirigert til en øy utenfor selve nasjonen. Utsiktene til å dra videre viste seg slunkne. Kun statsborgere fikk innreise, øvrige måtte pent bli værende.
I rustholk med geiter og høns
Innreiseforbudet var håndterbart. Etter en formiddag med, skal vi si forhandlinger med politi og toll, gikk ferden over blåmyra i en smal gammel rustholk som ikke strålte av tillit til å holde meg adskilt fra havets bunn. Sola skinte derimot storfint, så over sjøen bar det i bare nettoen blant høns, en geiteflokk, et rikholdig utvalg grønnsaker i bambuskurver, pickupen vår og en sliten rød ATV.
Delfiner og digre havskilpadder krydret dagen. Ingen imaginær eller konstruert trussel å uroe seg for. Keisere uten klær – Fauci, Guldvog, Solberg, Gates, Von der Leyen, Schwab, Biden og resten av hydrabeistet, som har raffinert og normalisert det globalkorrupte vanviddet, forekom meg ubetydelig der jeg henslengt døset i sola, tett på det fullblods elementære.
At jeg nå befant meg under glødende Afrika-sol var i grunn noe av et kunststykke: jeg var på vingene fra Norge til Afrika, med ett stopp i Europa og to i sør, uten gyldig PCR-test eller vaksinasjonspapirer. Dette selv om systemet på samtlige stasjoner hadde streng frontlinje ved flyene og ved innsjekk for å avkreve idiotbevisene. Med generalistens og opportunistens blanding av list, pågangsmot og flaks klarte jeg å passere alle covid-kontroller helt til endestasjonen uten influensadokumenter.
Smittevernstaten
I Norge gikk det store teateret for full maskin. Folk valset rundt latterlig avstandsregulerte, med munnbind, flakkende blikk og full beredskap. Den fullkomne klovneverden. En verden som naturligvis provoserte enhver sverdsvinger til hugg.
Smittesporingen hadde også skarp kontroll, og fikk oppskriftsmessig rykninger da jeg returnerte uten særlig vilje til å holde rekken og marsjere i takt. Snarere tvert imot. For jeg navigerte fra Afrika, som da ble betraktet som uvanlig covidsmittefarlig, direkte til jobb i Norge under unntaksbestemmelsene for samfunnskritisk personell.
Først ringte en sykepleier. Sirklet seg varsomt rundt grøten med ord som klang av et avgrunnstomt semantisk null.
Først ringte en sykepleier. Sirklet seg varsomt rundt grøten med ord som klang av et avgrunnstomt semantisk null. Dette var sekunder evig tapt, så jeg beordret henne rolig om å til helvete komme til poenget. Samtalen ble her avsluttet med gjensidige ønsker om en fin dag.
Så ringte kommunens smitteoverlege til den uvaksinerte
Telefonene i hovedkvarteret gikk nok varme nå, og frustrerte småsoldater overlot åpenbart tilfellet til systemets høyere offiserer. For snart ringte selveste smitteoverlegen i kommunen. Jeg framholdt at det var da et satans gnål for et harmløst influensavirus. Offiseren var menneskekjenner og erkjente straks hvordan tilfellet måtte håndteres. Min analyse var minst like kjapp, så vi kom nokså minnelig ut av det – i hver vår ende av toskeskapen.
Etter nok en Afrika-reise ultimo 2022 undret legen om jeg omsider hadde hatt covid. Det ante jo ikke jeg, men jeg hadde vært tett på covidsjuke i både inn- og utland. Solid immunforsvar og god helse holder meg likevel gjennomgående sjukdomsfri. Det tilskriver jeg livsstil og næringsinntak: 70 kilo hjorteskrott på sekken, rett opp glatt og ulendt brattli. Sjøsprøyt fra kvitskummende kulingskavler på hud og hår året rundt. Vedaskog og tre mål øksekløyvd kraftvarme hver eneste vårvinter. Alt herding som monner; også det som foregår utenfor allfarvei på andre kontinenter. Dette, kombinert med daglig inntak av rikelige mål selvskutt kjøtt, fisk jeg haler opp fra havet og mest mulig øvrige reine råvarer, resulterer i en sterk og motstandsdyktig kropp. Ikke minst er jeg også faenivoldsk og krigersk. Det er ikke så mye som biter. På godt og vondt.
Men covid? Legen foreslo antistofftest. Og var ellers neppe imponert over å høre at jeg etter lett bearbeiding fikk hans sørlige yrkesfelle til å skrive ut en rommelig resept på ivermektin til å ha i bakhånd.
Etter noen dager forelå svaret: ingen spor av covid.
Hør siste episode av Hemalipodden: – Vi har blitt lurt! Det mener journalist Rebecca Mistereggen, den eneste norske journalist som dekket EU-høringen om covid og vaksinene.
Frihetskrigen
Vi sterke står støtt alene. Selv har jeg ført krig fra starten av. Aldri kontraproduktivt idiotemblem på ansiktet, med unntak av kortvarig skuespill på fly, intet mRNA-heksebrygg, ingen sosial distansering, reising som før. Jeg betaler kontant og gleder meg over synet av andre avvikere.
Hvordan ser horisonten ut? Mentalt late og politisk døsige mennesker svinger ikke sverdet særlig effektivt. Håp, ja visst, men det er et motbakkeløp blant naive og servile flokkdyr. Dette gjelder ikke minst nordmannen; den mest konforme sapiens verden har sett, og den med størst evne til å innlede snyteforsøk først når nesen er borte.
I sin makelige velføddhet kan han tillate seg det, men endringsprosessene vinner ørsmå steg og lukker dørene bak seg hver gang solen står opp. Det er her vi har Dostojevskij; det fremste tiltak for å hindre rømlinger, er at de innsatte aldri begriper seg fengslet.
Totalitære tendenser og digitalt fengsel
Når det nå brygger opp til nye stormer, med digitalt fengsel som ambisiøst og totalitært favner vår fysiske og åndelige frihet, vedfyringsforbud, kjøttkvote, WHO-overherredømme, akselerert pulverisering av nasjonalstaten, klimasvindelen – listen er et dystopisk univers i seg selv, er det maktpåliggende å fortsatt stå bredbeint.
Kampen for frihet tar aldri pause og tar aldri slutt.
Det burde ikke kreve voldsomt klarsyn å jorde seg, selv om det frister å henfalle matt og motløs i møte med faktaresistens og propaganda. For på tross av den monstrøse elitens tåkelegging, ser alle resultatet av politikken når lendet klarner: du er blitt fattigere og har fått redusert friheten. Den lille elite har blitt enda rikere og har ytterligere forsterket sin makt. Kampen for frihet tar aldri pause og tar aldri slutt.
Uvaksinert i Afrika
Jeg avslutter der jeg startet; Sørøst-Afrika februar 2022. Dansen på sverdeggen skiller stundom hårfint mellom arrogant drittsekk og frihetskriger. Alle trår feil, bare idioter blir utlært.
Det nærmet seg boarding og jeg var den eneste i køen uten munnbind. Dette oppdaget naturligvis en flyplassansatt, som raskt nærmet seg for å få bukt med problemet. Greit nok, opp av lomma med det sammenkrøllede tøystykket. Lengst fremme traff jeg den hijabkledde frøkna fra innsjekken, fortsatt høflig og nå også smilende. Jeg tok henne til sides, beklaget oppførselen min og ønsket en god økt videre.
Munnbindet røsket jeg for anledningen av meg.
Siste artikler fra Hemali
Lær å lage leverpostei på gamlemåten
De med økt risiko for diabetes 2 har ekstra god grunn til å faste
– Journalister gjør mer av det de ikke skal gjøre og mindre av det de er satt til å gjøre
