Lever du i et parforhold som føles smertefullt og begrensende? Jeg stiller meg tvilende til nytten av å parterapi.
Av Mai Camilla Munkejord, tidligere professor, nå forfatter, podcaster og skrivekursholder. Hun er aktuell med boken Slipp meg fri, hold meg fast.
Parterapi: Føles parforholdet vondt og begrensende? Til tross for et utall timer hos parterapeut og all verdens gode intensjoner? I denne kronikken forklarer jeg hvorfor tradisjonell par- og familieterapi ikke virker.
Virkeligheten kan være til å bli kvalm av. Mange av oss forledes til å tro at problemene vi opplever i våre dysfunksjonelle parforhold har med våre usunne, haltende kommunikasjons- og samhandlingsmønstre å gjøre. Det er feil.
Årsaken til parforholdets smerte er ikke uheldig kommunikasjon eller usunne mønstre.
-Annonse-
Min første påstand er at parforholdets kommunikasjonsmønster ikke er annet enn et overflatesymptom. Et tegn som viser til en underliggende smerte hos den ene parten i forholdet, mest sannsynlig hos begge.
Min neste påstand er at de fleste par kan få det godt om viljen er til stede. Min tredje påstand er at både terapi og å ta i bruk ulike verktøy kan være avgjørende for å nå dette målet. Men om det er nyttig å søke hjelp hos familievernkontor eller en privat terapeut, det stiller jeg meg tvilende til.
Hør Mai Camilla Munkejord i Hemalipodden: – Jeg bærer diagnosen Asperger med stolthet.
Som om parforholdet er sykt
Om parterapi snakker jeg av erfaring: Hos en par- eller familieterapeut får en typisk hjelp til å «reparere parforholdet». En får tips om hvordan man kan bedre kommunikasjonen; kvinnen får råd om å være mindre pågående, mannen om å være mindre unnvikende. Begge får råd om å formulere seg mer konstruktivt. Og en får hjemmelekser med diverse lytteøvelser og spill hvor man en stakket stund skal vise hverandre nysgjerrighet og interesse.
Først etter at jeg og min mann hadde deltatt på to parkurs på Modum Bad, tråkket ned det lokale familievernkontoret samt vært innom tre private parterapeuter, innså jeg hvorfor tradisjonell par- og familieterapi ikke virker:
Rotårsaken til parforholdets smerte er ikke uheldig kommunikasjon eller usunne samhandlingsmønstre. Disse er bare smertefulle overflatesymptomer på noe dypere: våre barndomstraumer.
Barndommens sår er rotårsaken
Fortidens sårede følelser forfølger oss inntil vi forløser dem:
- Følelser av å ikke kjenne seg god nok
- Følelser av å ikke kjenne seg elsket og trygg
- Følelser av at en ikke har rett til å sette sunne grenser
- Å lære at egne følelser ikke er viktige
- Å ikke lære å føle egne følelser overhodet
Enda våre følelser er vår viktigste kanal innover til vårt hjerte, til vårt indre kompass.
Barndommens sår, eller barndomstraumer, er rotårsaken til de fleste fastlåste situasjoner. Derfor nytter det lite å lære å snakke vennlig til hverandre eller å gjøre lytteøvelser der man bytter på å ha ordet og validerer det den andre sier.
Det eneste som nytter for å få et bedre parforhold, er å vennlig og oppmerksomt vende blikket innover i egen kropp.
Parterapi: Krangling er en invitasjon
Det eneste som nytter for å få et bedre parforhold, er å vennlig og oppmerksomt vende blikket innover i egen kropp. Og slutte å bagatellisere våre egne sår med tanker som: «Sånn var normalt da jeg vokste opp». «Såpass burde jeg vel tåle». «I det minste ble jeg bare truet med slag, og det skjedde nesten aldri». «Mamma var sikkert glad i meg, selv om det ikke føltes sånn».
Disse tankene er løgner som holder oss fast i konsekvensene av vår egen fortid. I neste omgang spiller de seg ut, for eksempel som krangling med partneren. Kranglingen er dermed ikke noe som skal «repareres».
Krangling er en invitasjon til å se innover.
Traumer angår de fleste av oss
Problemet er at terapeutene både i det private og offentlige ikke er bevisst dette. Og at de i liten grad har jobbet med eget grums. Terapeutene gjør som parene; de velger å holde fast ved tanken på at «traumer angår ikke meg.» Det er feil. Traumer angår de fleste.
La meg avslutte med et dikt. Det er åpningsdiktet i min kommende bok Slipp meg fri, hold meg fast:
Kjære du som er utrygg i meg
Jeg forstår godt at du ikke har lyst til å kle av deg,
ikke vise deg naken for ham,
at du ikke har lyst til å ligge inntil ham
med mindre du har beskyttet deg
med T-skjorte og boksertruse.
Jeg forstår godt at du er utrygg
bare ved det å tenke på å skulle ha sex.
For før dere kommer dit,
kan det hende at du ikke har lyst på ham,
eller at han ikke har lyst på deg,
men så har dere så lyst til å ha lyst,
dere er tross alt gift,
og det er måneder siden sist,
så dere presser,
gjør et forsøk i det minste,
inntil det hele faller sammen,
midtveis i akten,
ved at den ene,
kanskje begge,
dissosierer,
så de eneste som er tilbake i sengen,
er to kropper
som later
som om de elsker med hverandre.
Jeg synes at diktet er litt ubehagelig å dele. Men mesteparten av kvalmen som fylte meg da diktet ble skrevet, har nå sluppet taket. Fordi jeg våger å bearbeide eget grums, jeg holder ikke lenger min mann ansvarlig for min smerte. Jeg våger å være i kroppen og møte fortidens ubehag når den kommer til overflaten. Dette er traumebearbeiding i praksis.
Typisk går noen temaer igjen i våre liv. Mitt håp er å inspirere til å innse det. Fram til den dagen vi våger å stoppe opp, vende om, se fenomenet, utfordringen, problemet og smerten i øynene.
Først da kan magien skje.
Det vage, det vonde som så lenge lå over oss som en mare, kan gradvis løse seg opp. Det er ikke våre parforhold som er syke. Å reparere våre kommunikasjonsmønstre er bare overflatebehandling, som å sette et plaster på et betent sår.
Sykdommen, det betente såret, befinner seg i vår kollektive traumeblindhet. Er vi klar til å begynne å innse det?
Møt Mai Camilla Munkejord på Litteraturhuset i Oslo 8. mai. Arrangementet er gratis.
Om sin siste bok Slipp meg fri, hold meg fast skriver hun:
«I mitt nåværende parforhold, ekteskap nummer to, var det ikke bare to sterke, sunne – ja, tilsynelatende suverene – mennesker på 31 og 33 år som traff hverandre for tretten år siden. Like mye var det to sårede indre barn som møttes. Begge på vakt, begge med en følelse av å være feil og uønsket. Og møttes, det gjorde også to ulike kompenserende atferdsmønstre. I flere år var parforholdet i overlevelsesmodus. Jeg følte meg misforstått, avvist og deprimert, og det samme gjorde min mann. Vi gjorde alt som sto i vår makt for at lasset ikke skulle velte. Så veltet det likevel.»
Siste artikler fra Hemali
Immunterapi, kreft og tarmflora: betydningen av vitamin D.
Mage og tarm: et brøl om mindre ultraprosessert mat!
Korona: – Myndighetene styrte folket med uvitenskapelig pisk.
