I helgen ble fem haner slaktet. Det berørte meg sånn at jeg tok til tastaturet for å skrive noen ord.
Året 2023 vil for alltid være året jeg virkelig fant tilbake til naturen. Til selve kilden til liv.
For snart fire år siden bodde barna mine og jeg en periode på Svalbard. Det var vår måte å hoppe ut av et hamsterhul som snurret stadig raskere. Målet var å finne tilbake til roen. Vi fant. Og vi lærte å være i naturen. Vi gjenlærte at stillheten finnes.
Frakoblet
Men jeg handlet fremdeles nesten bare mat pakket i plast. Jeg var ganske frakoblet hva som ga meg liv. I år reduserer vi mat i plast. Betraktelig. Det var som om tiden var inne dette året. For å komme enda nærmere maten, selve kilden til liv.
Vi har sett små frø eksplodere av livsvilje og vi har satt ureist mat på bordet i flere uker allerede. Jeg går høsten lett i møte, det er lenge til vi går tom for mat. Maten vi selv har bragt til liv. Denne sommeren har vi hentet mat i hagen og andelshagen i stedet for i grønnsaksdisken.
-Annonse-
Les også: «Alle bærene ingen kommer til å plukke, gjør meg litt trist»
En hellig handling
Sammen med to andre familier gikk vi også til anskaffelse av kyllinger i våres. Vi har snekret hønsegård og googlet “hønsehold”. Ettersom de små kyllingene vokste seg stadig større gjennom sommeren, ble det klart; her er minst fem haner. De siste ukene har de funnet ut at de kan gale. Først hest som en ungdom i stemmeskiftet, etterhvert stadig mer høylytt. Røsten bar etterhvert langt ut fra hønsegården og nådde naboene både tidlig og seint.
I helgen nådde matauket nye høyder da hanene ble slaktet. Jeg greide ikke være med. Men jeg ble beveget på dypet da mannen min gjenfortalte opplevelsen. Respekt for liv. Takknemlighet. En hellig handling.
For noen år tilbake var jeg vegetarianer. For dyrevelferden og miljøet. Jeg kjente meg flink og fornuftig, men kroppen lengtet stadig mer etter kjøtt. Så forsto jeg; det er ikke enten eller. Nyansene finnes, også her.
– Når vi slutter å hedre livet, forsvinner respekten for det som holder oss i live. Da slutter maten å være hellig. Og det er begynnelsen på vår egen undergang.
Mari Austvoll Gjengedal
Respekten for det som holder oss i live
Mari Austvoll Gjengedal har ordene for dette jeg ikke helt har funnet selv. På sin Instagram nyanserer hun sylskarpt:
I mitt hode er ikke respekt for liv og det å spise mat fra dyr gjensidig utelukkende. Tvert i mot er de avhengig av hverandre. Naturen lærer oss at alt er en evig syklus mellom liv og død. At ingenting kan vokse uten at noe først brytes ned. I naturen gjelder loven om at alt som lever, lever for at noe annet dør. Når det gjelder husdyrhold, har frykten for døden tatt to forskjellige, men like ekstreme former:
Den ene er det industrielle matsystemet, der vi har puttet dyrene og deres død inn i lukkede rom fjernt fra folk flest slik at vi slipper å forholde oss til dem og deres lidelse. Det andre er dogmatisk veganisme, som baserer seg på et usant premiss om at døden er uungåelig og at vi kan redusere død med å være snillere og mer bevisste forbrukere.
Veien mot et bedre matstystem starter med at vi begynner å virkelig erkjenne dette: Alt som lever, lever fordi noe annet dør. Når vi begynner å innse at død er en uungåelig del av livet, kan vi slutte å fokusere på hvordan døden skal unngås, og heller begynne å snakke om hvordan vi kan vise respekt for livet med å legge til rette for mest mulig livsutfoldelse, livskraft og økosystemoppbygging. Det er da vi har en grobunn for å starte et regenerativt matstystem.
Død er vanskelig å forholde seg til, og det skal det være, for det minner oss på at vi skal hedre, respektere og vise takknemlighet for naturens gaver og det livet som har blitt tatt for å gi oss næring. Når vi slutter å hedre livet, forsvinner respekten for det som holder oss i live. Da slutter maten å være hellig. Og det er begynnelsen på vår egen undergang.
Livets sirkel
Den grelle kontrasten til regenerativt matsystem, er matindustrien. Toro kom med løsningene på et problem vi aldri burde skapt i første omgang. Tidsklemma, som aldri har vært meningen med livet. Vi mennesker har ikke kommet hit til jorda for å konsumere, produsere, betale regninger og dø. Det er ikke et regenerativt liv.
Det er mange år siden sist jeg hadde halvfabrikat i handlevognen, men nå kjennes det fjernere enn noen gang. Etter å ha slaktet fem haner, gir Toro null mening lenger.
Jeg feiget ut under selve slaktingen i helgen, men kom sterkere tilbake dagen etter. Det var en følelse av noe hellig da jeg la hanene i gryta, ba en bønn for dem og skrudde på kokeplata. I går kveld hadde vi suppe til middag. Den ferskeste vi noen gang har spist. Livets sirkel, tenkte jeg mens jeg spiste med andektighet. Uten den er vi ingenting.
Siste fra Hemali
Lege Dvergsdal: – Favipiravir er god behandling
Se FDAs innrømmelser om farlig “hestemedisin”
Stine Pedersen Svarthe: – Det er ingenting av den industriframstilte barnematen du ikke lager bedre selv
Bli kjent med ryllikens mange egenskaper
