– I 25 år prøvde jeg å bli best på ski, men klarte det ikke. Jeg må oppnå noe nå, sier NRKs Pia Rivelsrud (40).
Allerede på telefonen før vårt møte, kommer ordene en psykolog trolig ville grepet om. Pia trives i sporten hos NRK, men litt tullete sier hun det som nok preger henne mer enn helsa tåler:
«Du vet, når du tar hver eneste dag på jobben som en prestasjon og premiere, da blir du sliten».
Pia vil levere. Vinne over seg selv, over jobben, over skittentøyskurvens evige vekst. Hun kan skåle i champagne når hun stundom når bunnen. Av skittentøykurven, altså. Født sånn? Blitt sånn?
I hvert fall blitt sånn, for i barndommen var det opp før gry. Regn eller sol. Fjelltopp og bakke skulle bestiges.
– Mor var landslagssjef i alpint. Hun tok oss med før soloppgang. Rett ut, uten penger, mat eller vann. Jeg vet ikke hvor mange turisthytter vi har krita på, hvor mange turer jeg har gått sulten. Mamma var ikke opptatt av kosen, men toppen. Det må være noe der som gjør at jeg er som jeg er. Nå er det min tur til å plage mine, smiler hun.
Født i alpinbakken
Pia har tvillingene Ronja og Birk (8), og Storm (3). Hun er «født i» Kirkerudbakken i Bærum. Der vokste ønsket om å bli best i alpint, der traff hun sin samboer og barnefaren, OL-vinner Hans Petter Buraas. Hun var fem, han gjorde ikke spes inntrykk da. Men nå:
– Jeg er fortsatt forelsket i Hans Petter. Han synes ikke noe om at jeg maser på ham og barna om at vi må ut tidlig søndag morgen.
– Regn i helgene er en lettelse, da er Pia roligere, sier Hans Petter og drar på seg arbeidsbuksene. Han jobber med sko, og på gravemaskin. Nå skal han grave.
– Jeg ønsker jo å være den han falt for, at han skal like meg, sier Pia.
-Annonse-
I sommer var Pia programleder for «Sommerbilen» på NRK.
– Jeg fikk høre at jeg var naturlig i ruta, det er det beste komplementet jeg kan få. Slik går mine indre dialoger: Ikke vær som en bikkje som hører på alle andre, gi litt faen, vær deg selv…
Men så kommer kvelden. Og prestasjonsangsten.
En slags angst for å ikke få det til. Da hjelper det ikke å minne meg om at jeg har fast jobb, at de ikke kan sende meg hjem.
Pias verden er og var målbar: Hvor mange klikk og delinger får videoen hennes på NRK-sportens Instagram? Hvor mange sekunder ifra å bli sendt hjem når de trente i Mellom-Europa? Var hun ikke god nok, var det ut.
– Minnene om å kjøre landslagsbilen hjem … Jeg kunne ikke følt meg som en større taper. Nå skal jeg faen meg vise dem, tenkte jeg og trente enda mer. La meg tidligere, spiste sunnere, isolerte meg, hørte trenerens og fars stemmer i hodet.
– Nå kan jeg ligge våken med tanker om hvordan jeg skal løse en oppgave på jobben. Ideer kommer, men ingen er bra nok, jeg må overgå meg selv. Slik kan det være i uker: Jeg legger meg tidlig, sovner, men våkner igjen. En slags angst jeg bygger opp, angst for å ikke få det til. Da hjelper det ikke å minne meg om at jeg har fast jobb, at de ikke kan sende meg hjem. Hele denne uken har jeg stått opp halv fem, det er derfor det er så ryddig her. Jeg kobler av når jeg rydder.
– Også kommer faren hennes på besøk i dag, fortsatt vil hun imponere ham, sier Hans Petter.
– Det første jeg sier når far ringer, er: Jeg har løpt i dag. Vil så gjerne være god nok.
Stuen i tømmerhuset i Bærum er dekket av bunker med brettede klær.
– Snart ferdig!
Storms (3) favoritt er Kolsåstoppen.
– Kanskje det ligger i oss, å nå toppen. På toppen kan jeg puste, for jeg har oppnådd noe. Tenk at jeg konkurrerer med skittentøyskurven, det kan føles sjukt. Det første jeg tenker når jeg kommer inn døren, er å sette på en vask eller sortere søppel. Hans Petter blir gæren. Men noe i meg føler at «de sier at vi skal gjøre det sånn, da gjør vi det sånn!» Ta barnas matpakke: Det sies at den må ha noe frukt, noe grønt, da må det være sånn. Så møter jeg veggen. Det bunner vel i ønsket om perfeksjon, noe jeg prøver å vise noen, men hvem? Dette tenker jeg masse på, vil jo ikke overføre det stresset til barna.
– Nå er det strøkent i garasjen, sier Hans Petter og går.
Hans Petter fikk sitt gull, beviset på peishylla. Jeg må oppnå noe nå.
– Når du kommer i bunnen av bakken og treneren sier: –Der fikk du det til! Ingen følelse er bedre, hver dag jobber jeg for den følelsen. Nå må du faen meg gi deg, det er for lengst bra nok, sier kollegene i NRK. I 25 år prøvde jeg å bli best på ski, men klarte det ikke. Hans Petter fikk sitt gull, beviset på peishylla. Jeg må oppnå noe nå. Men det er jo dritflaut om jeg er en som trenger bekreftelse. Ellers i livet er jeg ikke opptatt av hva folk mener om meg. Jeg er ingen moteløve, har ingen mening om alt det ytre. Jeg strever for de gode øyeblikkene. Med barna, på jobben. Men altfor ofte sier jeg «ikke nå, mamma jobber». Å nei, nå har jeg blitt hun som bare jobber og ikke ser resten, tenker jeg da. Her forleden la meg ved siden av Ronja, bare lå helt stille ved siden av henne. Sånn har jeg ikke ligget på ett år, hvor har jeg vært, undret vi begge.
– Om du hadde hatt unge Pia foran deg nå, hva ville du sagt til henne?
– Slutt å bry deg om alt rundt, tenk på egne behov. Det prøver jeg å si til barna mine.
Les mer fra hemali
Henriette Lien: – Folk får tro hva de vil
At Hanne drakk, var ikke problemet. Livet var problemet.
Autoimmune tilstander: Visst finnes det håp når kroppen angriper seg selv.
Stressa? Da er det vanskelig å gå ned i vekt. Se hvorfor.
Kroniske betennelser: Dette bør du spise mindre av, og dette mer av.